Herbjørg Wassmo om Tora, Dina, mormors bibliotek, forsoning og mangel på forsoning i dagens bokpod.
– Æ må skrive logg. Der skriv æ temperatur, vær, vind og kor æ e. For det e jo ikkje bestandig æ e heime. Loggen har æ med mæ overalt. Så ein vet alltid: Om det blir noe med mæ og politiet for eksempel, så vil de alltid kunne bla tilbake å se kor æ va og hvis de e ute etter de personan som e rundt mæ, så vil de finne dæm også nevnt uten føleri, men sånn korrekt, kort.
Dette er noe av det Herbjørg Wassmo snakker om i dagens bokpod, som du kan høre i sin helhet her.
Om svartsinnet om morgenen
Det første æ gjør e å kvitte meg med angsten. Æ har veldig dårlig forhold til å våkne. Æ har lært meg leksa, så æ våkner på den måten at æ hold et lite foredrag for mæ sjøl om kor privilegert æ e, og for en deilig dag det kommer til å bli og at æ nok kommer til å finne de ordan æ skal finn og den katastrofen som æ trudde kom, den kom ikkje i går heller. Æ har stor humor på mine egne fobier, men de e like alvorlige for det.
Om romanfigurenes egne liv
Ofte så har de personan eller tankan omkring det nye stoffet plaga mæ lenge, plaga mæ før æ slutta den forrige boka. Det ska helst være sånn. Hvis æ da ikkje ha noe som plaga mæ, da føler æ mæ heilt aleina og hjelpeløs. De begynner så forskjellig at æ kan ikkje gi dæ noe på det. Hvis æ først lytte etter ka personan si eller føle og har sjansen til å gå inn i de tankan demmes, så går jo historien av seg sjølv. Da er det på samme måte slik at æ ikkje vil vite kor det ska ende. Blir veldig kjedelig for mæ å vite kordan tre, fire års arbeid ska ende. Det er selvfølgelig æ som er Gud, som styrer dæm. Men du kan si at æ e Gud på den måten at æ har gitt dæm deres frie vilje. Men nåde dæm om dæm ikkje bruke sin frie vilje, så æ kan bruke det litterært. Da er vi uvenner, og da har æ trøbbel.
Om den første lesningen
Æ lærte å lese i min mormors bibel som hadde gotisk skrift før æ begynte på skolen, men æ hadde et vidunderlig bibliotek, et sånt folkebibliotek. Æ bodde jo på ei øy, og det var flere kilometer å gå til biblioteket. Men det hendte at æ sovna under bordet hos den bibliotekaren, og han var aldri nøye med ka tid æ måtte kastes ut. Og ka slags bøker æ leste det brydde ikkje han seg om. Og han lånte mæ bøker som absolutt ikkje skulle lånes til mindreårige eller bøker som faktisk var så verdifulle at de ikkje skulle lånes til en unge.
Om Dina
Så kom Dina til mæ. Æ drømte prologen. Det var et mareritt, altså en maredrøm. Det var så spennende, så æ sto jo opp og begynte å skrive ned det her, den her drømmen. Vanligvis noterte æ bare på ei blokk, men dette var ein sånn drøm som æ berre måtte sette mæ ned ved pc’en og skriv. Først langt utpå dagen skjønte æ at dette e mye større enn en drøm. Det e et manuskript. Alt med Dina e, ho e så kraftig. Til tross for at ho ikkje si noe. Ho sier jo nesten ingenting det mennesket. Ganske mange menn e livredde ho. Æ trur at en del av den maskuline kritikken mot ho e fordi at menn syns at ho blir for mye. Ho e jo så lite underdanig som eit menneske kan få blitt, eit sånn menneske som e skummel fordi ho e så empatisk noen gange at ho går over lik.
Om forsoning og tilgivelse
Før mæ e det ingen idé å forsone sæ med et menneske som ikkje vil forsones, som ikkje skjønner sine egne gjerninger. Man må egentlig aldri snakke til mæ om forsoning og tilgivelse på sånne ting. Men det snakkes veldig mye om tilgivelse, at hvis man tilgir folk, så kan man virkelig komme videre. Men for å tilgi må det virkelig være noen som ber om tilgivelse, forstår ka de har gjort, som kommer og vil ha forsoning. Og så må det være noe du e så kvitt at du reelt kan stå inne før den tilgivelsen. Men når det gjeld et barns opplevelsa, så kan æ ikkje se at æ skal tilgi det som en voksen person for det første burde vite. Æ har ingen mandat til det. Æ bruke å si til de som æ møte på støttesenter mot incest og leserer som betror mæ ting. Når de begynner å ha samvittighet på tilgivelse at du har ikkje noe mandat til å tilgi noen. Det ska du bare legge i fra dæ.
