Absolutt Irving

John Irving går opp kjente spor i en heseblesende roman der en forfatters drømmer og virkelighet, fortid, nåtid og framtid flyter sammen.

Det er vanskelig å forestille seg å lese Avenue of Mysteries uten å ha noen andre Irving-bøker i bevisstheten. For boken er i så stor grad en variasjon og diskusjon av forfatterens tidligere romaner, spekket med klassiske Irving-temaer og skikkelser: Sirkusliv og jesuittprester, transpersoner, fraværende fedre, prostituerte, en bråte dyr (riktignok ingen bjørner), blodige ulykker, skriving og religion, masse sex og foreldreløse barn med enestående evner. I dette tilfellet Juan Diego og Lupe.

De to vokser opp på en søppelfylling i Mexico. Som fjortenåring er Juan Diego en fullstendig selvlært leser som kan diskutere både verdenslitteratur og avanserte teologisk spørsmål. Søsteren Lupe kan se hva folk tenker, noe hun som oftest hevder er svært lite imponerende, og kan også se inn i framtiden, selv om presisjonsnivået i siste tilfellet er mer varierende. Hun har også en sjelden talefeil, som gjør at broren er den eneste som kan forstå, og dermed videreformidle, og ofte sensurere, det hun sier.

 

Amorøse jomfruer

Samtidig møter vi den godt voksne og ganske berømte forfatteren Juan Diego, på en slags pilegrimsreise til Filippinene, under konstant påvirkning av vekselvis øl, betablokker og viagra. Og samtidig betyr virkelig samtidig i denne romanen. Irvings fortellerstruktur er hakket mer eksperimentell og krevede enn tidligere når han lar fortid og nåtid i Juan Diegos liv flyte over i hverandre uten forklaring eller overganger, og med vilje tilslører skillet mellom drømmer og virkelighet.


John Irving:
Avenue of Mysteries

Roman
Simon and Schuster
480 sider

Vår mann får følge av en mor og datter som åpenbart ikke er mor og datter, men derimot svært lidderlige og ikke helt jordiske slektninger av jomfru Maria og Vår Frue av Guadalupe. De to helgenene er begge svært tilstedeværende i Juan Diegos katolske oppvekst, også før hans mor, prostituerte Esperanza ender sitt liv i møte med en gedigen Madonnastatue. At søster Lupe kommer til å bli (det vil si har blitt) drept av en løve, avsløres også lenge før vi får ta del i den eksplisitte dødsscenen.

 

Forfatterliv

Overnevnte er bare en ørliten del av et maksimalistisk plott der symboler og aforismer spres raust. Samtidig funker det rett som det er, primært fordi John Irving er en sjeldent god forteller, ikke minst når han skriver om unge mennesker. Og her er fabelaktige detaljbeskrivelser, som den av en uovertruffent ekkel diger, guløyd ål i et akvarium som av mystiske årsaker er plassert like ved sengen på Juan Diegos hotellrom i Manilla. Men fortellingen går i sirkel og smaker etter hvert for mye av det meste.

Hovedpersonen har nesten samme fornavn som sin forfatter og studerte som ham ved Iowa Writers Workshop. I boken raljerer han over vår tids leting etter selvbiografi i skjønnlitteraturen, men åpner for at leseren kan lete og finne mye Irvingsk tankegods om nettopp litteratur, skriving og forfattergjerningen.

Å lese John Irving for første gang, noe mange gjør som forholdsvis unge lesere, er for mange å oppdage et ekstremt oppfinnsomt, originalt og uimotståelig forfatterskap. Sånn føles det ikke lenger. Avenue of Mysteries er omtrent like besnærende som den er irriterende. Og en roman jeg kommer til å glemme lenge før Irvings beste bøker.

 

ANNETTE ORRE

 

Hovedfoto: Jane Sobel.

 

 

 

 

-- annonse --