Norsktroppen

Black metal-gruppen Mayhem på scenen under konserten på Rockefeller.

Den norske musikkhøsten har forflyttet seg fra platebutikkene og inn i bokhandlene.

 

Hvordan kan vi med sikkerhet vite at punken er avgått ved døden?

Vi kan kjøpe bøkene, skrevet at «de som var der» og ønsker å posisjonere seg for bøkene som en dag kanskje skal skrives av de som ikke var det.

Trygve Mathiesen er foreløpig norgesledende i denne øvelsen, med sine to surrete og høyst subjektive antologier på Vega forlag, Tre grep og sannheten: Norsk punk 1977-1980 (2007) og Fra hardcore til a-ha: Norsk postpunk 1980-1985 (2001).

Når dette leses har TV-serien og kinofilmen Punx (regi: Thomas Robsahm) hatt premiere, et verk som på papiret ser ut til jobbe ut fra en bredere og mer inkluderende definisjon av «punk» enn den didaktiske Mathiesens (deLillos får være med!), og sågar våger å hevde at sjangeren – om man kan kalle den det – fremdeles sparker fra seg, i kraft av orkestre som Razika og Honningbarna og en stadig levende «gjør det selv»-innstilling.

For Sverre Knudsen, forfatter, mangtsysler og tidligere bassist i The Aller Værste! (et band som for øvrig var mer «nyveiv»/«nyrock» enn punk), er det annerledes. Punk var noe som skjedde i 1977, primært i London, og som rakk å kreke seg til norske breddegrader først i 1979.

Det var den hjemlige «førstegenerasjonens» store år, tolv måneder som ifølge Knudsen ikke bare forandret ham selv, men hele nasjonen. Han synes også å mene at 1979 var det siste året det var noen vits i å være ung nordmann.

 

Følsomme gamle punkere

Her, i troen på at ens egen ungdomstid er den eneste som betyr noe, ligger selvsagt memoarboken Sverre Knudsen, 1979s betydelige fallitterklæring. Knudsen avfeier både de som kom før ham, i særdeleshet den i punkkretser så forhatte sekstiåttergenerasjonen (som Knudsen avskyr ikke minst av estetisk årsaker – de kunne jo ikke kle seg!), og de som kom etter.

Punk, får vi vite, skal ha så godt som all æren for at det norske samfunnet omsider åpnet seg opp og ble noe som kan kalles moderne. Dette vil nok komme som nyheter utenfor menigheten (som endog kan ha vært villedet til å tro at den første Willoch-regjeringen også gjorde sitt).


Sverre Knudsen:
Sverre Knudsen, 1979

Sakprosa
Aschehoug
473 sider

Sverre Knudsen, 1979 føyer seg inn i en tydelig tendens. Gamle punkere er i ferd med å bli minst like følsomme når det gjelder sitt eget ettermæle som de gamle AKP-ml’erne de i sin tid gikk til venstreideologisk krig mot.

Det er godt gjort. For oss som ikke ble født i tide, fremstår de tidligste norske punkbestrebelsene i tiltagende grad som et marginalt fenomen; med kanskje 100-200 sentrale aktører, en håndfull musikkhistorisk viktige plateutgivelser og mer eller mindre tilfeldige «hotspots» i Oslo, Trondheim og Halden. Hvor viktig var det egentlig? Derom strides det, tilsynelatende mellom de samme 100-200 aktørene som var i tottene på hverandre den gang da også.

Knudsen representerer Oslo, og i mindre grad byen der han skulle lage den viktigste musikken sin (og som ifølge ham selv var urørt av alt hva punk het da han kom dit i 1979): Bergen. Han gjør et stort poeng av sin bakgrunn i arbeiderklassen, som for å veie opp for det «mistenkelige» i at han vokste opp i Bærum, og et like stort poeng av sin estetiske sans og kjærlighet til vakre ting, det være seg møbler, gardiner eller klær.

 

Frustrerende feildisponert

Den første halvdelen av Sverre Knudsen, 1979 er en tradisjonell oppveksthistorie fra Norge – det gamle, grå. Knudsen leter etter et utløp for å kanalisere energien og inspirasjonen han brenner inne med, fyrt opp av musikken og estetikken hans elsker og romanene han leser – men fremstår lenge som en ganske handlingslammet fyr. (Muligens en følge av aktiv rusbruk).

Alle de klassiske etterkrigstidsmarkørene – menn i hatt, de hjemmeværende husmødrene, blokkleilighetene, det manglende utelivet i det som skal være landets hovedstad – er tilstede. Knudsen reiser mye allerede tidlig i livet – til Frankrike og England – og har en drøm om å bli forfatter. Han henter impulser i utlandet, musikken og musikkavisene. Men han sliter med å omsette dem i noe eget i det usexy, sosialdemokratiske Norge.

Prosaen er nøktern og presis, noe tørr. Fortellingen er relativt fattig på anekdoter (dette i kontrast til høstenes DumDum Boys-biografi En vill en, som undertegnede ikke kan omtale av habilitetsårsaker, som er anekdoter), og det tar lang tid før det begynner å skje noe. Svendsens hukommelse er formidabelt god, spesielt med tanke på hvor fuktig denne perioden i livet hans var.

Så, på side 269, da vi er kommet til januar 1979, begynner Sverre Knudsen, 1979 for alvor å leve. Det skjer samtidig med at forfatteren blir innlagt på Dikemark psykiatriske sykehus i Asker. Virketrangen hans skal straks få en retning og en mening. Det skjer i grevens tid, og for bokens vedkommende lovlig sent.

Den første halvdelen av «Sverre Knudsen, 1979» føles alt for lang. Den siste en god del for kort. La gå at dette ikke skal være historien om rockmusikeren Sverre Knudsen, men reisen frem til ham. Boken – interessesant og insisterende – føles uansett feildisponert. Ikke fatalt så, men nok til at det er ganske frustrerende.

 

 

Føler seg misforstått

 

Om Knudsens bok er utflytende, er Yngve «Storebror» Knausgård og Lars Lillo-Stenbergs bok om 230 deLillos-sanger – altså hele bandets katalog – i alle fall klokkeklart formatert. Albumene – fra Suser av gårde (1986) til Rett og slett livet (2014) gjennomgås kronologisk, sang for sang.

Det er Lillo-Stenbergs gjenkjennelige og ærlige stemme som forteller, noen ganger avbrutt av bandets andre Lars’er (Beckstrøm og Lundevall) – og, i nødstilfeller, Knausgård selv. Sistnevnte er sjelden kritisk, det er snakk om velvillige oppfølgerspørsmål.

Lillo-Stenberg husker godt. Ikke minst kritikk. Mot slutten av boken, i takt med at deLillos blir et mindre «relevant» og mer nostalgisk foretak (intet norsk band er bedre til å feire seg selv og sin historie enn dem), blir tonen en tanke sutrende.


Ynge Knausgård og Lars Lillo-Stenberg:
Glemte minner: Historien om 230 deLillos-sanger

Sakprosa
Cappelen Damm
316 sider

Lillo-Stenberg kan føle seg misforstått. Av plateselskapene, av publikum og av trommeslagerne som til stadighet er blitt byttet ut. Men han er ingen umælende vestkantsoss. Spesielt de sistnevnte, altså trommeslagerne, har fått erfare at han er en mann med en sterk vilje, i stand til å både fornærme og såre folk når det er nødvendig for å forlenge livet til gruppen som bærer navnet hans.

Boken tillater seg å bli ganske, eh, «musikantene». Den er uredd for å snakke om teknikker, akkorder og studiotriks (og Neil Young). Det er forfriskende. Men hva gjelder temaene han har skrevet og skriver sanger om, selve livsanskuelsen hans, kan det synes som om Lillo-Stenberg står en smule fast. Kjernen i skrivingen – en slags mild, ikke-aggressiv fremmedgjorthet (han siterer selv Sigbjørn Obstfelders dikt «Jeg ser»: «Her er så underlig») – er den samme nå som for 30 år siden.

Det vitner om konsekvens og en konsistent visjon. Men etter hvert som årene går, og sangene blir mindre minneverdige, er det som om deLillos-«universet» blir tømt for overraskelser. Festen pågår stadig. Men er det noe kake igjen?

 

 

«Oss mot røkla»

 

Den paradoksalt nok festligste og minst selvhøytidelige boken i den foreliggende bunken er Dødsarkiv: Mayhem 1984-1994. Overraskende all den tid historien om Follos black metal-sønner er så velkjent tragisk: Selvmord, drap og kirkebranner, med norgeshistoriens mørkeste musikk attåt.

Det er en «scrapbook» med akkompagnerende tekst, fortalt av Svein Strømmen i bassisten Jørn «Necrobutcher» Stubberuds liketil og upretensiøse stemme. Stubberud er ikke veldig interessert i å snakke om det de fleste ville mene er høydepunktene/lavmålene i historien om bandet hans. Det, synes han å mene, er en historie for en annen dag.

Men som først slår en som unnfallenhet, viser seg å være et sjakktrekk: I stedet for en bok preget av «sjokk» og drøvtygget metal-folklore, er Dødsarkiv: Mayhem 1984-1994 blitt en av de mest redelige bøkene som noen gang er skrevet om en norsk subkultur.


Jørn Stubberud, Svein Strømmen og Christian Belgaux:
Dødsarkiv: Mayhem 1984-1994

Sakprosa
Aschehoug
255 sider

Denne kulturen ligger oss nær, men føles dog så fjern. «Dette var før Internett …!» er den kontemporære nostalgiens refreng. Og Mayhem var før Internett. Før mobiltelefonkameraer og døgnkontinuerlig nyhetsdekning på TV, før billig innspillingsutstyr og musikkdistribusjon via streamingteknologien.

Det de hadde, var kameratskap, overbevisning, interrailbilletter, brevpost og en «oss mot røkla»-innstilling som i alle fall inntil nylig preget enhver ungdomskultur som var verdt anstrengelsen. At karrieren deres ble relativt tynt dokumentert, gjør hvert instamaticbilde desto mer verdifullt.

Det er en historie om da rockmusikk, og spesielt metal, fremdeles var arbeiderklassekultur, snarere enn det selvrealiseringsprosjektet for middelklassen det skulle bli et stykke ut på nittitallet (og som i vår tid har avfødt den moderne «hipsteren»): «Så dro jeg hjem og gjorde som vanlig, lagde joikakaker med spaghetti. Drakk norsk melk og fant frem grovbrød og brunost. Det gjør jeg den dag i dag når jeg kommer hjem fra turné», forteller Stubberud, i en tekst der de mange utropstegnene føles velplassert «organiske».

 

Skriker etter årgangsmateriale

 

Også Hellbillies 25 lener seg på fotomaterialet. Mest av alt minner journalist Cecilie Asker og fotograf Trygve Indrelids bok om et festskrift, eller et ekstra påkostet turnéprogram. Teksten tar for seg hele bandets karriere. Indrelids fotografier er tatt i løpet av en halvårsperiode i 2014.

Dette siste er en betydelig ulempe, selvsagt. Boken skriker ut etter årgangsmateriale, og en viss monotoni setter raskt inn, ikke minst fordi Hellbillies rent estetisk sett er definisjonen av «Ola Nordmann», jeans- og designbrille-style. Gode fotografier av bandets publikum, på konsert og campingplass, liver opp. Det kunne godt vært flere av dem.

Også teksten bærer preg av at Asker ikke har hatt tilgang til musikkhistoriens mest dramatiske grunnmateriale. En liten tvekamp mellom by og land, representert ved henholdsvis bandets tekstforfatter Arne Moslåtte og de tjue år yngre brødrene Aslag og Lars Håvard Haugen, og en sakte vridning fra countrymusikk på «lokkalet» til rock på halvstore konsertsaler i urbane strøk, er beholdningen i så måte.


Cecilie Asker/Trygve Indrelid:
Hellbillies 25

Sakprosa
Cappelen Damm
264 sider

Bandet fremstår som en konfliktsky, tilknappet gjeng, mer gitt til å undertrykke problemer enn å diskutere dem. (I hvert fall ikke i full offentlighet i en bok).

Den mest alvorlige begivenheten i bandets historie, da Aslag Haugen falt ned i et hull i scenen under Skiippagurrafestivalen i Tana i 2009, viser at Asker kan turnere en historie på solid journalistisk vis. Men i det store og det hele er hun prisgitt et band med en jevnt stigende formkurve, som aldri driter seg ut og sjelden skuffer noen.

Teksten henfaller lett til trett bransjespråk. Folk «skjønner greia», ting er «kredible» eller «rocka». Aller mest skjemmende er den utstrakte bruken av bransjefloskelen «å levere», subsidiært «levere varene», et begrep som via musikktalentkonkurranser på TV nå beklagelig nok er innført i den politiske diskursen.

I bokens oppsummerende kapitler er bruken av dette begrepet så prevalent at teksten fremstår som akutt uredigert. På side 219 «leveres» det tre ganger i løpet av syv korte avsnitt. På den påfølgende siden «leveres» det «kompromissløst» to ganger. På side 226: «Ett hundre prosent», «hundre prosent», «alltid» og «musikalsk». På side 227 «leveres» det – «kvalitet» – kun én gang. Men de samme skjer igjen fire sider senere, denne gang «i alle ledd».

Det er så vidt den ellers funksjonelle teksten overlever(er) det.

 

 

Hovedfoto: Jarl Fr. Erichsen / NTBSCANPIX

 

-- annonse --