Kunsten er å ikke gå seg vill, men å gå seg til

780 siders roman må være årets strammeste bok.

Jokum Jokumsen er en typisk Lars Saabye Christensen-figur. Bare navnet! I tillegg er han usedvanlig mager og høy. Erfaren som forfatteren er, legger han aldri lyter og særtegn til menneskene sine uten at han skal bruke dem til noe, og av de plager som skal vederfares Jokumsen gjennom romanen, er høyden bare en liten del. Jokum Jokumsen har en del andre plager andre ikke vet om, men som leseren inviteres gradvis inn i.

“Magnet” er ikke perfekt, det er noe overfortelling i begynnelsen, men det er en en av de fineste historiene Saabye har skrevet. Den rager blant et par av novellene og noen av tekstene til bandet Norsk Utflukt. I denne romanen gir Saabye Christensen seg selv muligheten til å skrive vise- og bluestekster. Man kunne kanskje si at det skulle mangle, såpass må det være plass til på  780 sider, men han bruker plassen klokelig. Ikke noe her oppleves som for langt eller som sidespor. Ballonger som sendes opp tidlig i boka blir plukket ned én etter en, det har vært full kontroll med manuset hele veien.


Lars Saabye Christensen:
Magnet

Roman
Cappelen

Jokum Jokumsen og Synne Sager, JJ og SS, ofte slik i denne forfatterens bøker, er naboer på Sogn studentby i 1976 og de forbindes for livet. Jokum er et av disse menneskene som trenger en kurator i livet og en dæsj heldige omstendigheter. Romanen fører dem til San Fransisco, til et internasjonalt gjennombrudd på kunstscenen, men det er en herlig uvillighet over Jokumsen som gjør ham spennende. Kunstnerromaner er ofte brukendes til temperaturmålere på annerledeshet, men det er det ordinære som fascinerer Jokumsen i kunsten og livet.  Kløften mellom hans suksess og den han egentlig er som person, står for en del av dirringen . Forholdet Jokum og hans ungdoms uoppnåelige gudinne får sine dramatiske vendinger, men bærer ikke romanen alene. Nei, det mest interessante er temaet kunstens pris og fremmedgjortheten den både skaper og avslører. Jokum er ikke av denne verden men står med begge beina i foreldre som blir gamle, dårlig samvittighet og en fjernhet fra virkelighetens liv.

Historien i romanen fortelles av en jeg-person, en snart debuterende forfatter som kan være Lars Saabye Christensen – og en krets som er nær, en likevel utenforstående i Jokum Jokumsens voksne liv. Metagrepet synes ikke alltid nødvendig, en klassiske tredjepersonsforteller hadde holdt, tenker jeg i seks hundre av sidene, men alt skal ha sin slutt. Den er selvsagt omhyggelig planlagt.

Lars Saabye briljerer til tider, og det er lett å falle når han får brukt sin tørrvittige språkleklogikk i romanen, som for eksempel:

Jo, Jokum var i støtet. Han kunne knapt huske å ha kjent seg mer i støtet, om han noensinne hadde gjort det. Det hadde han ikke. Derfor var dette en helt egen følelse for Jokum. Han var ikke bare i støtet. Støtet var i ham. Han kunne når som helst fly. Han fløy.

Romanens mennesker er ofte breddfulle av visdom, og mange av de tilfeldige møtene er selvsagt helt avgjørende for våre helter. Noen av dem har det også med å stå midt i verdensbegivenhetens sentrum, uten at Jokum Jokumsen berøres nevneverdig av det. En gammel kjenning, Barnum fra “Halvbroren”, dukker også opp i en liten rolle og man må passe på å ikke forveksle det å ha mye tekst is eg med det å ha noe på hjertet, men “Magnet” har begge deler.

Det kan være lett å dechiffere en klassisk blockbuster fra Saabye Christensen ned i formler, men det er virkelig ikke nødvendig. Mannen skriver godt, han narrer enhver nesevishet bort. Han bedårer med språket slik Jokum Jokumsen forfører med sine fotografier.

“Magnet” er nominert til flere priser i år, slik “Halvbroren” var ble 2001. Saabye Christensen har fått de fleste utmerkelser, men når man han lei den biten av et langt liv i litterturen? “Magnet” tauet i alle fall meg inn i forfatterens blockbusterunivers igjen, og du skal være et strengt jurymedlem for å rynke avvisende på nesen av denne.

 

 

VIDAR KVALSHAUG

 

 

-- annonse --