Lyrisk: «Fra håpets historie» - Hanne Bramness. Å skrive i stedet for å tie om det uforståelige.
Prisbelønte Hanne Bramness har nettopp utkommet med en ny samling, Fra håpets historie. Ei lavmælt og tenksom historiebok i dikts form.
Hanne Bramness (f. 1959) debuterte i 1983 med samlingen Korrespondanse. Årets samling er den tiende i rekken. I tillegg til sine egne samlinger har Bramness gjendiktet fra flere språk, helst internasjonale kvinnelige lyrikere fra det 20.århundre. Hun har også skrevet bøker for barn og ungdom.
I 2006 mottok hun Doblougprisen for sitt forfatterskap. I 2012 ble hun tildelt Wergelands åre for sin formidling av poesi. Hun er gjendiktet på engelsk, og i år kommer et større utvalg av hennes dikt ut på fransk.
Årets samling er både sart og vakker. Aftenpostens anmelder Henning Howlid Wærp anbefaler boka på det varmeste. Sindre Ekrheim i Dag og Tid lar seg også fengsle: – Hanne Bramness’ diktbok Fra håpets historie tek opp i seg nokre av samtidas vonde traume, men gjer det med overtydande, biletskapande dikt som samstundes representerer ei poetisk tenking som ryddar plass for det som ikkje passar inn i straumen. Og språket.
Fra håpets historie henter vi vart fram søndagens lyriske:
Sanger uten ord (II)
I huset med de trekkfulle veggene, i vinterlyset
som svevde gjennom rommene, får jeg øye på barnet
som sitter framoverbøyd og maler
med sammenpressa lepper. Jeg ser det milde ansiktet
idet lyset plutselig løfter fram en detalj eller
visker noe ut, panna eller kinnet,
før det flyter videre. Hun maler et svart hjul, en
rustenrød sol og svømmere i ei grotte, i gul og rød
oker, og hvitt kaolin.
Hun maler seg tilbake gjennom historien, uten ord,
og blir sittende. Sjøl i mørket skinner det av arket
hun har foran seg.
—
Hanne Bramness, Fra håpets historie (Cappelen Damm, 2017)
