Om sensur og selvsensur

Fatima Sharafeddine og James LaRue møtte Hilde Hagerup til samtale om sensur og selvsensur i barnelitteraturen.

Det var tre verdener som møtte hverandre på Gyldendalhuset fredag ettermiddag; den arabiske, den amerikanske og den norske. Hilde Hagerup møtte den libanesiske forfatteren Fatima Sharafeddine og direktøren for Office for Intellectual Freedom & The Freedom to Read Foundation, James LaRue, til samtale om sensur og selvsensur i barnelitteraturen.

Forskjellige verdier

– I den arabiske verden er det veldig få rendyrkede barnebokforlag, og de skal dekke et stort marked. Det er veldig mange land som skal blidgjøres, og alle har forskjellige verdier, sier Sharafeddine.

Hun har oversatt mer enn 120 bøker, og utgitt flere selv. For sitt forfatterskap har hun mottatt flere priser, blant annet den svært prestisjetunge Astrid Lindgrens Memorial Award (ALMA). Men det er visse temaer hun ikke kan skrive om:

– I arabiske land er det ikke lov å gjøre narr av religion, ei heller å skrive om ateisme. Det er ikke lov å inkludere griser eller hunder i barnebøker, da de er urene. Og det er hvert fall ikke greit å ha med sex eller noen form for intimitet – dette er skamfullt.

Markedsbasert sensur

Men sensuren er ikke pålagt fra høyere hold. Det er heller en markedsbasert sensur:

– Forlagshusene ønsker å blidgjøre markedet, og det er foreldrene som klager dersom de ser bøker med temaer de finner upassende. Det største markedet i den arabiske verden er skolebibliotekene, og de ønsker heller ikke bøker med kontroversielle temaer, forteller Sharafeddine.

LaRue hevder at sensuren i USA blir utfordret av den økende trenden med selvpubliseringen:

– I USA er det fem store forlag som står for 80 prosent av bøkene bibliotekene tar inn. Selvpublisering alene står for mer bøker enn disse fem forlagene produserer til sammen. På Amazon kan du legge ut boken din uten noe oppstyr, og du får 70 prosent av inntektene, mens forlag bare tilbyr 10 prosent. Distribusjonskanalene sensurerer dermed tilbudet til leserne.

Han drar blant annet frem et velkjent eksempel:

Fifty Shades of Grey startet som fanfiction, og tidligere ville ingen forlag utgitt mykporno. Men når det ble fôret direkte til leserne, forandret hele markedet seg.

Organisert klagesang

–  Noen mennesker lever av å bli krenket, hevder LaRue.

Han arbeider årlig med en rapport som American Library Association utgir; «Challenged and banned books» ser nærmere på hvilke bøker som er blitt fjernet, eller har blitt bedt om å bli fjernet, fra amerikanske biblioteker.

Dette er en annen virkelighet enn den norske, og Hagerup trakk frem innkjøpsordningen. Et system som sikrer friheten til å lese er nemlig ikke-eksisterende i USA.

– Det er sjelden biblioteker kjøper inn en bok uten at den minst har fått fire gode anmeldelser først. Dessuten handler utvalget i bibliotekene ofte om etterspørsel eller krav om å fjerne visse bøker, forteller LaRue.

Klagegruppene er også organisert, gjerne av lokale kirkegrupper som krever en bok fjernet, ellers vil de stanse eller forhindre økonomisk støtte til biblioteket. Dette er igjen en form for økonomisk sensur.

Språklig sensur

– Unge liker ikke å lese på arabisk, sier Sharafeddine, og forteller at den språklige sensuren i arabiske verden har skapt et stort problem:

–  Det er ikke lov å utgi bøker på annet språk enn klassisk arabisk, selv om det er mange forskjellige dialekter i regionen. Men barna lærer ikke klassisk arabisk før de er seks år, når de starter på skolen. Frem til da er barnebøkene egentlig utilgjengelig og uforståelig for dem, sier Sharafeddine, og hevder at arabiske foreldre har funnet en vei rundt problemet:

– Foreldrene oversetter bøkene til sin dialekt, eller velger heller engelske eller franske barnebøker. Dette er språk barna er vant til fra barne-TV – som ikke blir dubbet.

Dette har skapt et dypereliggende problem:

– Når barna begynner på skolen hater de arabisk, fordi det er vanskelig å lære. De relaterer seg mye mer til den engelske eller franske kulturen enn sin egen, som de opplever som gammeldags. Dette er den største utfordringen, at hele den kulturelle identiteten forsvinner grunnet sensuren, sier Sharafeddine, og hevder det er tanke om å verne om barna som ligger bak sensuren:

– Jeg tror jeg aldri kan kunne skrive om for eksempel tenåringsgraviditet på arabisk. Foreldre tror nemlig litteraturen setter griller i hodene på unge, og at dersom de vet om et tema, vil de uunngåelig ønske å utforske det.

James LaRue har måttet ta hånd om flere sinte foreldre, og har sett et mønster i klagene han mottar:

– Klagene kommer oftest på bøker for barn i alderen 4-6 og 14-16, altså akkurat når disse barna er i en livsforandring. De går fra å være småbarn til barn, eller fra barn til ungdom, sier han, og legger til:

– Det handler om at man ikke vil at barna skal vokse opp, og det er en sorg for mange foreldre at barna blir store så altfor fort. Jeg er selv forelder og kan forstå det, men det er en dårlig strategi å nekte dem å lese bøker. Det er jo mye bedre å la dem lese om det, enn at de faktisk går ut og gjør det.

Generasjonsskille

– Det kommer til å komme en forandring. Jeg håper hvert fall det, sier Sharafeddine, og legger til:

– Det endres sakte men sikkert, og noen forfattere er modigere enn andre.

James LaRue ser sensuren heller som et generasjonsskille:

–  Min generasjon, «The babyboomers», har ødelagt mye. Men den neste generasjonen vil rette opp dette. De er mer globale, åpne og ønsker sosial rettferdighet. Generasjonen min må bare dø ut, og forhåpentligvis ikke ta neste generasjon med seg.

 

 

(Foto: Nora Steenberg/BOK365)

 

2 Delinger