804 sider som sier for mye

DEBUTANT: Marit Kapla har fått stor oppmerksomhet, og det er gode grunner for å lese "Osebol". Perfekt er det ikke. Foto: Trinidad Carrillo

Imponerende arbeide som vil gi mange en fin leseopplevelse, men "Osebol "har noen åpenbare svakheter.

Osebol er sympatisk, demokratisk, dokumentarisk, det er trolig til og med noen «sannheter» her, gjenkjennelser som glesbygd-Sverige og et fraflyttet distrikts-Norge har sammen, erfaringer de har felles. Og du verden, den er lett å ta til seg, den har både det skarpe og søte. Noe av det som står litt i veien for boka, ligger delvis i en annen bok, samme hvor urettferdig det kan virke. Resten står Osebol for selv. La oss ta det fra begynnelsen:


Marit Kapla:
Osebol

Skjønnlitteratur
Aschehoug
804 sider
Oversatt av Bjørn Alex Herrman

Osebol er et sted nord i Värmland. Forfatteren lar forskjellige mennesker snakke ut om det de er opptatt av, alt fra små konflikter og observasjoner til livsavgjørende hendelser. Forfatteren har påtatt seg å skrive ned deres beretninger og i et slik utvalg, vil hun gjøre valg. Velge bort, forsøke å gjøre dagligtalen «litterær», men ikke så mye at prosjektet mister sin autonomi som en kanal for folkets stemmer til en verden de kanskje ikke har tilgang på ellers; de litterære lesernes sfære.

Åke Axelsson (f.1947) er førstemann ut. Han åpner sånn:

Det skal jeg si deg

at livet mitt har vært som Värmland. 

Og det er jo en strålende åpning. Allerede i de neste linjene kommer noe av det jeg mener svekker boka: Forfatteren stopper ikke. Hun lar folk si for mye, konkludere, som tar bort leserens meddikting, leserens innlevelse i disse menneskenes fortellinger. Hun lar oss ikke «skjønne det sjøl». Det kalles overfortelling, og er en av skrivingens dødssynder. «Diktet», eller notatet, fortsetter:

Berg og daler.

Det har gått opp og ned.  

Siste linje kunne vært strøket og diktet hadde stått langt sterkere.

Slike fenomener opptrer flere ganger i boka. Dette er ikke min forventning om at folk på bygdene er spesielt fåmælte eller hardtslående i replikkene, men et skjønnlitterært verk har nå engang som forelegg å vri virkeligheten mot kunsten.

Overfortellingen gjør også at mange av stemmene blir likere hverandre enn de hadde behøvd å være. Forfatteren overlater ikke til leseren med å konkludere eller forstå, lese mellom linjene.

Fikk Sveriges største pris

Marit Kapla fikk den høythengende Augustpriset for denne debuten i 2019. Det ER en god bok. En leser kan overse innvendinger som dem over, en kritiker kan ikke. Osebol er over 800 sider med monolog fra forskjellige. Noen stikker seg frem: Den unge polske håndverkeren som kommer til bygda og synes folk er late, at de har for mange reguleringer i arbeidslivet, for mange pauser. Åke Axelsson, som også åpner boka, kommer sterkt tilbake lenger uti:

Til slutt stanset morfar sagen

og så tok han meg i skulderen.

Sett deg her gutt, sa han.

Jeg balet med denne jævla stokken.

Sett deg her gutt, sa han.

Vi satte oss

og han så meg i øynene.

Du, sa han 

du er vel klar over at man arbeider for å overleve?

Jo, sa jeg

det gjør en.

Ja, så hvorfor skal du arbeide deg ihjel?

sa han.

Han syntes jeg oppførte meg dumt.

Her serverer morfaren i historien en liten retorisk lekkerbisken, gjenfortalt av Åke Axelsson. Men så faller Marit Kapla for fristelsen til å virkelig understreke det med sistelinjen «Han syntes jeg oppførte meg dumt», noe leseren forstår på en langt bedre og sterkere måte uten den linja.

Men her funker det, serru

Andre steder blir gjentagelsen en del av det kunstneriske, en egentrøst hos den som snakker, som her, når Karin Håkansson (1926-2017) fører ordet:

De tok røntgen

og det hadde trengt helt opp i leddet

beinet

Det var ikke noe å gjøre

Det har fått gro som det er.

Denne skulderen er mye høyere enn den andre.

Det ble aldri bra.

Noen bevegelser

da gjør det vondt

Men dette får jeg tåle.

Dette er en bagatell, vet du.

Dette er en bagatell. 

800 sider samisk historie

Osebol skal slippe å bli redusert ved siden av andre bøker, men den er påfallende lik en annen ny og høyt priset 800 siders murstein fra utkantsverige, nemlig Ædnan av Linnea Axelsson. Den fikk Augustpriset året før, i 2018. Ædnan er en samisk samfunns- og familiehistorie, fortalt av forskjellige stemmer. Språklig sett er den skjerpet og nyskapende og den underforteller heller enn å overfortelle. Dermed blir Osebol og Ædnan vidt forskjellige, men det er verd å vite at når Osebols originalitet nevnes, finnes det andre og skarpe bøker ved dens skulder.

Oversettelsen til Bjørn Alex Herrman er muntlig, uten at den blir pottit, slik stemmesetting av folk på landsbygda ofte har blitt opp gjennom årene. Han finner blant annet spørreordet/pronomenet «hokken», som fungerer like godt i Värmland som i Hedmark, rett på andre siden av riksgrensen.

Det er ikke mye feil ved Osebol og en leser behøver ikke engang å oppleve mine innvendinger, men heller lese dette som et dokumentarfilmmanus i en tid hvor alle sulter etter det virkelige. Og det kan være like bra. Osebol fortjener lesere.

VIDAR KVALSHAUG

-- annonse --