70 år og like sprek – minst!

Gunnar Staalesen fyller 70 i dag. Og har ingen planer om å gi seg.

Han har fullført ti hele maratonløp og nesten femti halve. Ja, og så har han skrevet 20 bøker om Varg Veum og tre om politimennene Dumbo og Maskefjes. Pluss litt til. I går var det festforestilling for ham på Den Nationale Scene, og i dag fyller Gunnar Staalesen 70. Men noen pensjonisttilværelse er ikke tema.

– Jeg trodde ikke det var sant da de sa de ville lage en festforestilling til meg. Det er jo sånn de gjør til virkelig store diktere, sier mannen som også er husdikter på teateret og altså mangler én halvmaraton på et halvt hundre.

– Jeg var sikker på at jeg hadde løpt femti da jeg kom i mål sist, men fintellingen viste «bare» 49. Altså må jeg i aksjon igjen i sommer, smiler jubilanten. – Jeg tror den løpingen er med på å holde helsen ved like.

Tilbakedatert

Forfatteren selv er fem år yngre enn sin noe rufsete detektiv Varg Veum, og det har skapt litt trøbbel underveis.

– Det at jeg gjorde ham fem år eldre enn meg og ikke fem år yngre er noe av det jeg angrer på – i den grad jeg angrer på noe. Jeg var veldig bevisst på å skape en distanse mellom ham og meg, siden jeg skriver i jeg-form, men jeg skulle jo absolutt gjort ham yngre og ikke eldre.

Klassisk Veum

Siden Gunnar Staalesen selv er blitt 70 er jo Veum 75, og strengt tatt for gammel til å være privatdetektiv i arbeid. Derfor foregår bøkene om ham «for noen år siden». I den foreløpig siste, Storesøster, er vi i 2003 og Varg Veum er en ung mann på et par og seksti. Men det å skrive om en tid så tett på vår egen kan by også på sine utfordringer.

– Ja, jeg må jo passe på at duppeditter vi tar som en selvfølge i dag faktisk var funnet opp og at den og den broen eller veien faktisk var bygget på det tidspunktet. Men det er et bevisst valg å la Veum eldes med tiden. Det er referanser til politikk og hendelser i bøkene som gjør at de kan tidfestes, i motsetning til i mange andre bøker i samme sjanger. Karin Fossums Konrad Sejer blir jo for eksempel ikke eldre, sier Staalesen.

 

Begynte tidlig

Debutroman: «Uskyldstider» fra 1969

Jubilanten begynte å skrive veldig tidlig. Lille Gunnar var en ivrig tegner også, og han illustrerte fortellingene sine og laget tegneserier. Om cowboyer og indianere. En kriminalfortelling ble det også.

Og på gymnaset begynte det å bli alvor, i tredje gym sendte han inn en diktsamling til Gyldendal.

– Jeg fikk den ganske raskt tilbake og skjønte av konsulentuttalelsen at dette ikke var godt nok. Så året etter sendte jeg inn en liten roman, som jeg også fikk raskt tilbake.

Så begynte jeg på min tredje bok – også det en roman. Jeg brukte et år på å skrive, og jeg fikk også den i retur. Men denne gangen var jeg ikke så sikker på at Gyldendal hadde rett, så jeg sendte den til Cappelen også. Og fikk den tilbake. Men så leste jeg en annonse fra Pax forlag der de etterlyste unge norske debutanter. Jeg sendte inn romanen. Og de ønsket å gi den ut, dog etter ganske kraftig redigering. Det ble min første bok. Den fikk tittelen Uskyldstider og kom ut i 1969.

 

Kerouac

Lykkelig over endelig å være antatt var unge Staalesen ganske sikker på at en ny Hamsun var på vei, men da han leste kritikkene skjønte han at det nok ikke var helt slik.

Uskyldstider er inspirert av Jack Kerouac. Jeg ser påvirkningen fra min amerikanske forfatterhelt i den også i dag, spesielt språklig. Den er et sted mellom poesi og prosa, og den fikk faktisk et par gode anmeldelser også.

Neste bok var et samarbeidsprosjekt med billedkunstneren Marianne Heske. Det er en kort poetisk roman med hennes illustrasjoner: Fortellingen om Barbara. Også den kom ut på Pax.

De to utgivelsene kvalifiserte til medlemskap i Den norske Forfatterforeningen, men så gikk Staalesen inn i det han kaller «den svarte perioden» i sitt forfatterskap.

Første krimroman: «Rygg i rand, to i spann» 1975

– Jeg skrev en roman som ingen ville gi ut. Så skrev jeg en novellesamling som jeg heller ikke fikk utgitt. Jeg begynte på enda en roman, som fremdeles ligger der ufullendt. Men så utlyste Gyldendal en kriminalromankonkurranse. Dette var i 1974, og jeg hadde lest Sjöwall og Wahlöö og de store amerikanske krimforfatterne. Men jeg var litt usikker. Jeg skulle jo bli Hamsun og ikke Agatha Christie.

Gunnar Staalesen ble nummer to i konkurransen med politiromanen Rygg i rand,  to i spann, der etterforskerne Dumbo og Maskefjes presenteres for publikum første gang.

– Det var stas å få pris, men allerede da jeg satt og skrev skjønte jeg at dette var det jeg skulle gjøre. Det ble nok ikke noen ny Hamsun, men kanskje en norsk Raymond Chandler? Siden har det handlet om krim, og jeg ikke sett meg tilbake, sier Staalesen.

 

Suksess

Det ble to Dumbo og Maskefjes-bøker før ideen til Varg Veum dukket opp. Staalesen forteller at han var veldig usikker på om en privatdetektiv i Bergen kunne gjøres troverdig, men responsen på den første Veum, Bukken til havresekken, fortalte at det gikk fint.

Det ble en Dumbo og Maskefjes-bok til etter første Veum, men siden har det vært Varg Veum det har handlet om. Ja, også fortellingen om forrige århundre da. De tre omfangsrike bøkene 1900. Morgenrød, 1950. High Noon og 1999. Aftensang, der han overtar stafettpinnen etter sitt bysbarn Amalie Skram, som med Hellemyrsfolket portretterte Bergen og omland på 1800-tallet. 

Var det bevisst at du skulle ta opp tråden etter Amalie der hun slapp?

– Ja absolutt. Inspirasjonen kom etter at jeg hadde dramatisert Hellemyrsfolket for Den Nationale Scene i 1992. Jeg tenkte: La oss begynne med et drap som blir begått 1. januar 1900 og som blir oppklar 31. desember 1999. Og innbakt de store hendelsene i det århundret, byggingen av Bergensbanen, bybrannen i 1916, streikene på 20-tallet, okkupasjonen, oljen osv. Men så er jeg jo krimforfatter i tillegg. Og jeg kjente en privatdetektiv …

 

Ny utgave – og på fransk

Setter Bergen på verdenskartet: Serien om det tyvende århundret

Serien om det tyvende århundret kommer for øvrig ut i en kjempepaperback med ekstramateriale og det hele i høst. Også i Frankrike, der de er svært glade i Varg Veum, kan de nå lese de tre bøkene om Bergen på sitt morsmål, i seks bind.

– Men disse maratonløpene dine. Er det New York Marathon og Boston Marathon og slikt eller?

– Nei, bare i Norge. Jeg har løpt i Bergen, Oslo, Drammen og Jølster. Jølster er forresten tøffe greier. Hvis du har kjørt langs det Jølstervannet skjønner du hvor langt det er, sier Staalesen.

Men altså ikke i utlandet. Herr Staalesen led lenge av langt fremskreden flyskrekk, men den har han temmet. Nå er han stadig på reise, spesielt i Frankrike og Storbritannia, men det er altså i litterær og ikke idrettslig sammenheng. Han er også jevnlig i Tyskland og Danmark der bøkene om Varg Veum går jevnt og trutt.

Men han har aldri vært i USA. Selv om flyskrekken er kurert, er det andre ting som skremmer ved det store landet.

– Jeg har et par fobier igjen. Jeg har, som du sier, kommet over min legendariske flyskrekk. Men USA? Nei. Så mye folk, høyblokker, undergrunnsbaner og you name it. Ingen lyst til det.

– Ikke fristende å legge ut on the road i Kerouacs fotspor da?

– Nei, faktisk ikke.

Rolig høst

Bortsett fra jubileumsfeiringen er denne høsten en rolig høst for Veums pappa. Han har ikke bok i år, og er dermed ikke med på så mange forfatterturneer og opplesninger.

Og siden det ikke blir så mange opplesninger i høst kan Gunnar Staalesen glede seg til å opptre på en annen scene, slik han gjør iblant. Nemlig den musikalske.

– Til Varg Veums 60-årsdag i 2002 ga vi ut en cd med hans favorittmusikk. Jeg snakket med saksofonist Jan Kåre Hystad, og så satte vi sammen et band med kremen av norske musikere. Dag Arnesen, Sigurd Ulveseth, Frank Jakobsen og Hystad selv. Vi laget en plate som het «Vargtime», som er blitt til en slags konsert senere. Det ble to cd-er til, og nå reiser vi rundt og spiller og har opplesninger – når vi kan og har tid. Vi gjorde tre-fire konserter i fjor, og var nylig på Jazz på Jølst, i Jølster. I januar skal vi til Stord og Haugesund. Gunnar Staalesen smiler og ser ut som han gleder seg veldig.

Og i 2018 kommer en ny Veum-roman. Heldigvis.

– Jeg kommer til å skrive så lenge jeg kan. Jeg har faktisk aldri gått tom for ideer, aldri hatt skrivesperre. Så jeg regner med at ideene fortsetter å dukke opp. John Le Carre er vel 85, og har nettopp gitt ut en kritikerrost roman. (86 i dag, og altså på dagen 16 år eldre enn Gunnar Staalesen, journ. anm.) Alt er mulig så lenge man har overskudd og hodet på plass.

 

I neste nummer av tidsskriftet Bok & Samfunn kan du lese et lengre portrettintervju med jubilanten.

 

 

698 Delinger