16.07.41

Det med romantittelen er greit, Det med quizlaget også. Noen vil kanskje hevde at Norges største forfatter er født 7. juni 1944 i Sauda? Eller kanskje 30. september 1929 i Mandal? Noen vil kanskje si 29. september 1959 i Haugesund? 

Det kan vi diskutere senere. Nå går vi for Dag Solstad. Det er ham det handler om i dag. Mannen fra Sandefjord, som har skrevet én roman om Aker og fem bøker om fotball-VM. Og 17 andre romaner ifølge seg selv, hvorav altså en med tittelen 16.07.41.

Den begynner slik: «Denne gangen skal jeg ut og fly» med fotnote etter. Fotnoten er på tre sider og handler om personen som flyr, altså «jeg, Dag Solstad». Første del er preget av byvandringer i Berlin, mens bokens andre del handler mest om både lille og store Dag i hjembyen Sandefjord. Sjelden kommer vi nærmere den store forfatteren enn her.

Det er en vakker og litt sår bok, men når man kaller opp en bok etter fødselsdagen sin må vi ta det veldig alvorlig. Som alt annet Dag Solstad har gitt oss siden tekstsamlingen Spiraler i 1965 og debutromanen Irr! Grønt! i 1969.

Historie

Debutromanen gikk meg forbi den gangen. Det gjorde også Arild Asnes 1970 to år etter. Men ikke SVIK – Førkrigsår fra 1977 og de to påfølgende krigsbøkene hans. Fra da av var det alvor mellom Solstad og denne skribent. Fra da av slukte jeg alt. Også de tidligere verkene hans. Og etterpå har det vært en vakker reise å følge fotballelskeren og dikteren frem mot 75.

Dag Solstad har mange forklaringer på hvorfor han skrev trilogien Svik, Krig 1940 og Brød og våpen om arbeidsfolk og krigen, men for oss som verken delte politisk ståsted eller krigens nærhet er i hvert fall én grunn lett å få øye på: Historieinteressen.

Og den finner vi igjen i mange av Dag Solstads bøker. Hele Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land er skrevet av en historiefortellende historiker. I likhet med Roman 1987 og bedriftshistorien til Aker, Medaljens forside, som han selv kaller en roman. Og mange av de andre bøkene i 75-åringens bibliografi.

Og så er det selvfølgelig de praktfulle typene vi blir kjent med i forfatterskapet: «Singer led av en særegen form for skamfølelse …» skriver han i åpningen av T. Singer. Den som ikke leser videre er ikke født.

Brocoli

Men Singer er bare én. Det vrimler av minneverdige figurer i Solstads univers: Hva med journalisten Fjord, som i Roman 87 oppdager grønnsaken brocoli første dag på jobb og lager en sak (med mellomtittel) på det? Eller professor Andersen som i Professor Andersens natt ser et drap og unnlater å varsle om det?

Kanskje er det Elias Rukla som tar kaka? Han som i Genanse og verdighet ikke får opp paraplyen sin og går helt fra konseptene. Eller den revolusjonære legen og pistolskytteren Nina Skåtøy som i Gymnaslærer Pedersen tar livet sitt i fortvilelse over revisjonismens inntog?

Kemnern på Konsberg

Men det er mange flere: De legendariske skibrødrene Birger, Asbjørn og Sigmund Ruud fra Kongsberg hadde en far som sto på og var høyt og lavt for guttene sine. Pappa Sigurd Ruud var kemner på Kongsberg (eller i Kongsberg ville vi kanskje sagt i dag), og «Kemnern på Kongsberg» var et begrep den gangen Ruud-brødrene herjet. I Ellevte roman, bok atten lanserer Dag Solstad sin egen kemner på Kongsberg. Mannen er Bjørn Hansen, som sliter med det meste (sønnen inkludert) og setter seg frivillig i rullestol.

Og så er det jo den tidlige Arild Asnes som «bar på et åk», nemlig friheten. Arild Asnes blir kommunist – ikke på grunn av Mao, men på grunn av det kinesiske postbudet Chao Ching-chuan som setter sin ære i å bringe posten til den rette adressaten – i folkets tjeneste. Og ikke bare vanlig post, men også «døde» brev, altså brev med elendig adressering. Chao gir alt for å gjøre de døde brevene levende og få posten frem. Det griper Arild Asnes sterkt.

AKPs vekst og fall

Og så er det selvfølgelig gymnaslæreren himself, denne Pedersen som personifiserer AKP(m-l)s vekst og fall. Herregud så mange ganger jeg leste den boken. Den er hylende vittig og dødsens alvorlig, og den har alt det Solstad-ske ved seg. Her er en mann som står på en jernbanestasjon i en liten norsk by for å ta fatt på sin livsgjerning. For så å bli grepet av «den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land». Og hvilke bifigurer! Som den ovenfor nevnte Nina Skåtøy naturligvis, men også arbeideren Jan Klåstad som synes plastblomster er praktisk. Og selvfølgelig den intellektuelle arbeideren Werner Ludal som setter i gang en dundrende ulovlig streik ved Elkem-Rockwool, men som siden blir sosialdemokrat.

For noen typer! For en bok! Og for noen scener! Som der Gymnaslærer Pedersen tar Nina Skåtøy bakfra opp mot et tre i de svenske skoger med replikken: «Dette ville Mao ha likt!»

«Rummenigge skal inn»

Eller hva med de levende fotballspillerne han skildrer? Som Karl-Heinz Rummenigge. Halvskadet, men livsfarlig skal han byttes inn midt i første ekstraomgang i semifinalen mellom Vest-Tyskland og Frankrike i 1982: «Det går et sus over tribunen av forventning – og av redsel. Rummenigge skal inn! Det er midt i første ekstraomgang og Frankrike leder 3-1.» skriver Solstad.

Redsel? Javisst. Det er så bra observert. Den halvskadde blonde tyskeren skremmer livet av franskmennene og alle som holder med dem ved sitt blotte nærvær. Kampen ender 3-3 og tyskerne vinner (selvfølgelig) straffekonkurransen.

Og slik kan vi fortsette i Solstads persongalleri: Stein Johansen (med den strikse kona Jorunn) som en ettermiddag i mars det herrens år 1938 flytter fra Rathkesgate 11 til en splitter ny leilighet på Sinsen med en ordentlig dass som minner om en svane …

Eller fortelleren Fjord i Roman 1987 som slutter som journalist på dagen etter at han på kveldsvakt griper seg i å håpe at en ung, døende motorsyklist skal dø før deadline så han får det med.

God tid

Jo, vi følger Dag Solstad videre. Selv om han kanskje mistet noen trofaste med sin til nå siste bok Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896, som han insisterer på er en roman, akkurat som han insisterte på at bedriftshistorien til Aker, Medaljens forside, var en roman.

Det betyr altså at han ifølge seg selv er oppe i 18 romaner. Til nå.

Hvor mange flere kan en 75-åring regne med å skrive? Jeg mener å huske at Dag Solstad for et par år siden selv sa at han hadde én eller to romaner igjen.

Han som var den største norske, uansett levende eller død, han som var født 4. august 1859 og døde 19. feburar 1952, skrev sin siste da han var 90.

Hovedpersonen i 16.07.41 har god tid igjen til det.

Det er vi veldig glade for. Gratulerer med dagen!

—-

Dag Solstad

Født 16. juli 1941 i Sandefjord.

Debuterte med novellesamlingen Spiraler i 1965.

Mottok i 1989 Nordisk Råds litteraturpris for Roman 1987. Han har også mottatt blant annet Doblougprisen, Språklig samlings litteraturpris, Aschehougprisen, Gyldendalprisen, Brageprisen og Brages hederspris. Han har fått Kritikerprisen tre ganger. I 2011 ble Dag Solstad tildelt Statens æreslønn for sitt forfatterskap.

De seneste årene har romanene hans fått god mottagelse i Tyskland, Spania, Frankrike USA og Storbritannia. De tre romanene som er utgitt på engelsk har alle blitt nominert til den prestisjefylte Independent Foreign Fiction Prize (Genanse og verdighet i 2007, Ellevte roman, bok 18 i 2009 og Professor Andersens natt i 2012). Han er også oversatt til japansk.

I juni i år trykket det prestisjetunge amerikanske litteraturtidsskriftet The Paris Review et intervju med Solstad i serien «The Art of Fiction» over hele 32 sider. Det er første gang i The Paris Reviews 63 år gamle historie at en norsk forfatter  blir intervjuet i denne serien. Tidligere intervjuobjekter er blant andre Ernest Hemingway, Wiliam Faulkner og Elena Ferrante.

—-

PS.

16. juli 1941: Dag Solstad

7. juni 1944: Kjartan Fløgstad

30. september 1929: Kjell Askildsen

29. september 1959: Jon Fosse

4. august 1859: Knut Hamsun