Bragepris-nominerte Nina Lykke er nærmest sin egen sjanger for tiden. Underholdende romaner som ikke kan avskrives som kun det.
To døgn etter at jeg hadde lest ferdig Nina Lykkes Full spredning. En legeroman, hadde jeg time hos fastlegen på Lambertseter. Jeg renner ikke ned legekontorer i utide, men denne gangen var et et nødvendig ærende hos fastlege etter en fredag med tre besvimelser med hodet først i trapper, baderomsfliser og dusjkabinett, med ødelagte briller, forstuede fingre og påfølgende ambulansetur fra Lier til Drammen på vinterens første snø fredag. Det ble morfin og plenty
Nina Lykke:
Full spredning
Forlaget oktober
283 sider
moro. Kort sagt: Plutselige blodtrykksfall uten annen sykdom, men stor frykt og det siste jeg fikk ropt til kjæresten før blålysene kom på, var «… ta med bok til meg». Etter en slik heisatur i egen helse, er det naturlig å straffe seg selv med å lese en legeroman.
Du kan si mye om litteratur og dens virkninger, men akkurat denne boka lærer deg også å bli en bedre pasient, for makan til misantropi, tankekarakteristikker og båssettinger vi møtes med! Vel å merke i teksten, om man tror på litteraturen, og det gjør man gjerne i Nina Lykkes bøker. Den kvinnelige fastlegen på fifty something har vært på Ikea og kjøpt stol til kontoret. Den kan foldes ut til seng om natta. Hun sover på kontoret. Det er stritt hjemme i rekkehuset i Grenda, for å si det mildt, og fastlegens mors ledige leilighet i Oscars gate er full av minner og sædflekker.
Det er altså et sedvanlig Nina Lykke-kaos vi havner i.
Middelklassefølelsenes skriver
Svik og bedrag og oppgjør i øvre middelklassesjikt var også handlingen i forrige roman Nei, nei og atter nei, men denne gangen klarer forfatteren å dytte inn enda mer i hovedpersonen sin, fastlegen Elin, som inntil nylig har levd i ekteskap med skirubberen, skiutstyrkjøperen, skibodeieren, den energisk fluoriserende Aksel. Hun ligger selv på sofaen og alkoholiserer seg til strømmeserier. Det er kartongfylla, den hjemmelune kartongfylla, og hennes tese – og forsvar – er at mennesker trenger utløp for noe, for seg selv. De behøver utløp et sted, hos andre, i noe annet, Aksel har skiløpene sine, han er en riktig marcalongaslamp, og hun har de store vinglassene og kartongen i skapet – helt til hun får en ny besettelse. Han er en tidligere kjæreste og det går for dem som det går for alle.
Nedsnakk som legenes utløp?
Den nye elskeren blir hennes nye utløp. Hun slutter omtrent å drikke i denne perioden, hun har et plasteskjelett i hjørnet på fastlegekontoret, som hun diskuterer pasientene og livet med: Hun slutter aldri med å dømme pasientene sine. Fastlegen har en typekategori for hver en og det er både morsom og sørgmodig lesing – omtrent som at hver karakter i Kevin Vågenes´ Parterapi passer din kjære eller en du kjenner, men du er selvsagt ingen av dem. Hun er ikke alene om dette, det er et miljø på legekontoret for pasientskitsnakk. Kanskje er dette livreddernes utløp? Kanskje er det ikke engang virkelighet, men Nina Lykke er en god overbeviser.
Mester i underholdning+
Nina Lykke er i løpet av relativt få bøker blitt en mester til å smi legeringen «underholdningsbøker av verdi». Det er effektivt og passe doser av det meste, ikke minst fremdrift, slik at det fungerer, men romanen er ikke så lite litterært at det kan avskrives. Lykke er sin egen sjanger for tiden, en sjangeren er av en type der det merkes svært godt om det ikke sitter helt. Jeg har lest noen nesten-bøker før i år.
Teksten oppleves som «ærlig» og dermed er det en forutsetning at fortelleren er helstøpt, som den ofte er hos Lykke. Denne «ærligheten» er erfaringer ispedd faglig tralt, dagligliv og et tankesett mange kan ha hatt eller føler de burde hatt. Dermed oppstår det en effekt av skrivingen, nemlig at en eller annen kan utbryte «akkurat sånn er utroskap, AKKURAT sånn er det». Vi kjenner typen/typene, uten at disse er forsøkt karikert eller vist frem som dårlige personer. Nina Lykke har litt til alle, og hun har virkelig driv over romanhåndverket.
Å leve i en Nina Lykke-roman
Timen hos fastlegen på Lambertseter gikk bra. Jeg hadde for lavt blodtrykk i utgangspunktet og dermed ble det målt til «normalt» i stressituasjonen på akutten i Drammen. Blodtrykksfall fra lav høyde, altså. Det hadde kanskje også fastlegen i romanen funnet ut av, om hun ikke var for opptatt med å bedømme og båssette oss som seiler inn med alt vi er? Ingen vil være den vanskeligste pasienten, men heretter kan man også anta: Ingen ønsker å leve sine liv i en roman av Nina Lykke.
Full spredning er nominert til Brageprisen og utdelingen er torsdag 21. november.
VIDAR KVALSHAUG
