Klas Östergren skriver gode setninger. Han har et språk som man sjelden ser i moderne romaner.
Hilde Wangel ligger på doktorens benk og tømmer seg for minner. Doktoren vil selvsagt tilbake til barndommen for å finne brister. Dette er jo på Sigmund Freuds tid, Berlin på 1920-tallet, i tiårene hvor Freud satte sitt bumerke på hvordan vi tenkte om den menneskelige psyke, men det er også slik en hel del av den norske litteraturen er blitt siden da. Man leter etter svar og sår i en barndom for å forklare rifter og brister i et voksenliv. Klas Östergren har tenkt godt omkring tiden han plasserer romanen Hilde Wangel inn i.
Klas Östergren:
Hilde Wangel
Forlaget Oktober
347 sider
Oversatt av Bodil Engen
Östergren er heller ikke ukjent med Freuds tenking, det ubevisste sjeleliv og barndommens betydning. I hans gjennombrudd, den underholdende generasjonsromanen Gentlemen fra 1980, følger vi en gjeng gutter inn i ungdom i en tid hvor populærkultur og opprør står for døren. Boka solgte svært godt i Sverige, et nabofolkets Beatles, om vi kan si det sånn. For å fortsette analogien til Lars Saabye Christensen: Begge skrev oppfølgere til sin store romaner langt senere – med bare passe litterær suksess.
Et ypperlig rom for romanen
Han har oversatt skuespillene til Ibsen til svensk og har valgt seg Hilde Wangel som romanfigur. Vigdis Hjorth har levert romanen Henrik Falk (fritt etter Hedda Gabler) og Helle Merethe Prydz har gitt ut romanen Nora (fritt etter Et dukkehjem). Klas Östergrens Hilde Wangel beskrives av forlaget som «et originalt og rikt portrett av en av Ibsens mest gåtefulle bikarakterer: Hilde Wangel fra Fruen fra havet og Byggmester Solness.»
Dermed har den svenske forfatteren skaffet seg et ypperlig rom å skrive romanen i – og det rommet utnytter han. Det er flust av både direkte og mer indirekte referanser til de to stykkene her. Også andre Ibsen-stykker er indirekte referert til i en dilemma-samtale mellom lege og pasient.
Mon tro om ikke Ibsens store kritiker, Knut Hamsun (og hans vandrertrilogi), er referert til når det fortelles at «Ellida hadde lagt sordin på all glede med sin dempede væremåte, sin lidende taushet»?
Og kan følgende være en Leonard Cohen-referanse?
Hilde Wangels glasur hadde krakelert, overflaten sprukket, men det var der lyset kom inn
Slik kan man holde på i lesingen av en roman som er så smart som denne, men den drev meg til å hente fram Ibsens originalstykker.
Å elske sin overgriper
Byggmester Solness dukker opp. Både litteraturvitere og dramatikere har gjennom tidene problematisert noe av dirringen i Ibsens stykke, Solness´overgrep og urett mot Hilde Wangel og i denne Ibsen NOR-romanen har de siste årene gitt dette en ny kontekst å lese Solness inn i, nemlig #metoo.
I Östergrens roman refereres det til et overgrep begått i tiden da Solness bygde klokketårn i Lysanger. Episoden gjorde at Hilde Wangel ble både betatt av og knyttet til ham og forteller om det på den tyske legens pasientbenk. Man kan kanskje snakke om et overgrepenes stockholmsyndrom? Når Hilde Wangel kommer inn i Ibsens originalstykke, refereres det til at de møttes ved klokketårnet i Lysanger og at hun kunne vært tolv-tretten år den gang.
Klas Östergren dikter inn hvordan ugjerningen påvirket Wangels liv og selvforståelse, for hun har det for seg at hun tukler med menns skjebner, at det er et karaktertrekk ved henne selv. Behndlende lege mener episoden er livsbestemmende, men er det slik for henne? Samtidig har hun en viss blindhet for det som står henne nærmest. Det ser vi i en delikat slutt med sønnen av en banksjef som Wangel setter seg fore å gjøre mann av. Men er hun virkelig blind for det som skjer i familien og verden, eller for besatt av å skape noe av denne verden, av folk og for seg selv?
Et streif av nazisme
Spenennde er det også med plasseringen i Berlin mellom krigene. Hun er ansatt i et skandinavisk reisebyrå. Hilde Wangel behersker ikke språket særlig godt, men hun har noe, en karisma, et norsk utseende, en væremåte som får folk til å kjøpe reiser til Norge. Hun idealiseres av flere og rundt henne er fargene i ferd med å endres: Hun holdes høyt av både yngre friere og voksne menn som fremhever hennes ariskhet, renhet … ja, vi vet hvordan historien ser ut.
Vigdis Hjorth har flyttet sin Ibsen NOR-roman Henrik Falk inn i vår tid. Östergren har tatt sin noen år frem fra Ibsens egen tid slik at Hilde får med seg andre verdenskrig. Tidsforskyvningene åpner for mange tolkninger og lesninger, akkurat som Henrik Ibsens stykker er blitt lest forskjellig fra de ble skrevet og til nå. Det har nok vært Östergrens hensikt.
Godt ivaretatt av oversetter
Klas Östergren skriver gode setninger. Han har et språk som man sjelden ser i moderne romaner. Oversetter Bodil Engen har tatt godt vare på den lett arkaiske, men aldri oppstyltede, stilen i romanen, eksemplifisert ved dette utdraget fra side 141:
Selv ikke tankeløse ungdommer som hadde forgapt seg i hverandre og manglet vett til å skjule sine svulmende følelser, kunne unnskyldes for en slik fremferd. Selv om de egentlig bare var ofre for utøylelige naturkrefter. Her dreide det seg jo om to voksne, fullt kapable mennesker. Man kunne forvente en mer ansvarsfull oppførsel av dem. Så – nei, her var det ingen pardong. De betedde seg samvittighetsløst og umoralsk, han var en forbryter og hun var hans medskyldige.
Mer pardong og utøylelighet i nordisk litteratur av mennesker som ikke kan bete seg!
VIDAR KVALSHAUG
Les også om andre bøker i Ibsen NOR-prosjektet: Gjør Hedda Gabler til en skjør mann
