Mannen og mytene er 90 år

90 ÅR I DAG: Kjell Askildsen, fotografert i 2014. Foto: Roar Vestad

I dag fyller Kjell Askildsen 90 år. Her er historien om da han skulle avlive en myte men skapte en ny legende.

1953 og 1996 var to viktige omdreiningsår i et av våre aller største forfatterskap.

Historien om 1953 er gjentatt i uendelighet. En ung Kjell Askildsen kommer hjem til sin far i Mandal med en bok han har skrevet, Heretter følger jeg deg helt hjem, som fortsatt en av de beste titlene på en norsk bok. Faren var lensmann og dypt religiøs og boka ble oppfattet som vovet i sin tid.

– Jeg gav boken jeg hadde skrevet til mor og far, og da jeg møtte far ute på gaten noen dager senere sa han ”jeg må jo takke for boken, men jeg vil at du skal vite at jeg har brent den”. Det var ikke noe som opprørte meg på noen måte, det var helt logisk, sa Askildsen i et intervju med NRK i 2009 

Steking av rødspette med remulade

Historien var kjent lenge før 2009 og jeg har alltid tenkt at den forteller hvor alene du står når du skriver, når du ikke blir forstått. Men hva skulle foreldrene forstå ham med og ut fra? En radikal, dikterisk sjel i bibelbeltet passet aldri inn og utenforskap er en hjemløs følelse.

Unge Kjell ble, av alle ting, turistsjef i Mandal, men det holdt ikke særlig lenge. Han forsøkte seg i andre deler av næringslivet: I fem år drev han veikro ved E18 sammen med sin første kone og det er pussig å tenke på at han sto der i osen fra kjøttkaker og rødspette med remulade, men hva gjør ikke forfattere for å overleve?

Sluttet å gi ut

I 1996 sluttet han å skrive på grunn av en aviskritikk av Hundene i Tessaloniki. Det vil si, han sluttet ikke, men han publiserte ikke noe og det var i denne beslutningens stillhet jeg skulle intervjue ham på scenen i Odda i 2011. Litteratursymposiet hadde fått novellegigantene Askildsen og Hans Herbjørnsrud over fjellet. Kjell Askildsen hadde hovedscenen, kinosalen.

Når man skal intervjue forfattere live foran publikum og NRKs mikrofoner, må man forberede seg. Normalt består forberedelsene av å friske opp deler av forfatterskapet, tenke på hva publikum kjenner til fra før, hvilke omdreiningspunkter som er viktige, hvilke konflikter som er interessante for både forfatteren og publikum, hva som kan være dramaturgien i en times samtale. Før Kjell Askildsen gikk på, snakket vi kun sammen i stikkords form og jeg forberedte ham på at jeg ville lufte en av mytene om Kjell Askildsen med ham, nemlig den om at han skriver to setninger, stryker én av dem og kaller det et dagsverk. Hva kom denne kresenheten av? Er det sant at han arbeider slik?

«Vent til han svarer»

Kjell Askildsen er et av de få menneskene jeg vet om som tenker seg godt om før han svarer, begge deler med tyngde. Jeg hadde kun ett notat på blokka i fanget: Husk å vente til han svarer. Det var strategien min. Askildsen kunne bli en nøtt. Han er langsom. Jeg måtte ikke risikere at han gikk i lås, slik Dag Solstad gjorde i det berømte bokbadet på Rockefeller. 

Å la ting skje i Kjell Askildsens foretrukne tempo, var kveldens eneste plan.

Hvor lenge ti sekunders stillhet er

Tiden er kommet.

«Kjell Askildsen, la oss starte med en av mytene om deg. Det sies at du skriver to setninger, stryker én av dem og kaller det et dagsverk. Er dette sant?»

Ett sekund. To sekunder.

Kjell Askildsen sitter der.

Tre sekunder.

Han kremter.

Fire sekunder, fem.

Kjell Askildsen bøyer seg etter vannglasset og drikker litt.

Seks, sju, åtte. Nå verker det i ventemuskelen. Salen er stille, men spent, etter at publikum har humret lavt av spørsmålet.

Ni sekunder. Eller er det fem eller fjorten? Har du forsøkt å vente så lenge, uten å gjenta spørsmålet eller stille det på en annen måte, for å være sikker på at personen på andre siden av kafébordet forsto det? Med en kinosal full av folk?

Kjell Askildsen kremter igjen, tenker litt til og sier:

«Jeg skriver bare det som er nødvendig.»

Jeg tror det er applaus blant publikum.

«Jeg skriver bare det som er nødvendig».

En ny, siterbar setning og episode er skapt.

…og vi gratulerer med dagen

Kjell Askildsen gir sine kritikere rett når han sier dette. Forlaget Oktober sitter på er en rekke internasjonale anmeldelser der flere holder ham opp mot Beckett, Kafka, ja, Hemingway også. I tillegg mumles hans navn når det gjelder Nobelprisen i litteratur, men denne vesle anekdotens ærende er å gratulere ham med 90-årsdagen. Å bli nitti i et til tider hardt kunstnerliv, er ingen liten prestasjon. Og ingen av oss lever vel bare det som er nødvendig?

VIDAR KVALSHAUG

 

-- annonse --