I "Ekko av en venn" har Elling fått et langt mer poetisk språk for å omtale seg selv, og det er jammen ingen dårlig livsutvikling, verken for ham eller oss andre.
På nittitallet fikk jeg fem hundre kroner av min bestemor med ønsket om at seddelen gikk til noe jeg trengte. Det er gjerne slik eldre mennesker prioriterer. Pengene ble til tre bøker, Utsikt til paradiset, Fugledansen og Brødre i blodet og jeg skrev «gave fra bestemor» inni, vel vitende om at hun ikke skulle bli her så mye lenger og med en vag følelse av at disse bøkene kom jeg til å ha med gjennom livet. Kanskje også en vag følelse av at Elling kom til å være et viktig omdreiningspunkt i norsk litteratur, en vi snakket om lenge? Når jeg ser på disse utgavene i hylla, er det med gledelig vemod, og nå er han her igjen, Elling.
Den femte Elling
Det er tjue år siden fjerde bok, Elsk meg i morgen og Elling er blitt middelaldrende, men han møter fortsatt livet som et barn, med all sin engstelse, sine spørsmål og små, men livsdefinerende utfordringer.
Ingvar Ambjørnsen:
Ekko av en venn
Cappelen Damm
314 sider
Elling er fortsatt unik som romankarakter. Ingvar Ambjørnsen har skapt more a legend than a man med Elling. Karakteren er blitt en billedliggjøring av alle slags små bekymringer, fobier og annet som kan vokse seg stort i et menneskeliv og bli en vegg det er umulig å forsere. Nøkkelen var varmen Ambjørnsen la rundt ham allerede fra starten. Uten sympati, ville skildringene av hans indre utagering slått tilbake på forfatteren.
I begynnelsen av boka leverer Ingvar Ambjørnsen en slags nøkkel til bokens forteller, for den som ikke måtte kjenne ham fra før:
«All menneskelig ødeleggelse begynner med noe som i utgangspunktet kan fortone seg som en hverdagslig bagatell. Så baler det på seg. Så går det aldeles over styr».
Magien i manglende dialog
Siden forrige bok om Elling har Ambjørnsen operert i mange landskaper. Mest tydelig er novellene, de krakilske barnebøkene (som også fungerer svært godt for voksne) og skog-romanene, så kunstnerisk sett har det neppe vært påkrevet å vekke Elling til live, men det er med kunstnerisk utsøkthet Ambjørnsen gjør det i Ekko av en venn.
Forfatterens grep er at Elling svært sjelden kommer til orde direkte, det er få dialogutvekslinger i bøkene. Derfor er leseren tvunget til å få nær all samtale filtrert gjennom Ellings angst, glede, opprømthet og annet i det menneskelige registeret som en forfatter forstørrer i fiksjon. Derfor blir karakteren sterk. Bare legg merke til hvor godt denne teknikken virker.
Selv om filmene, som stort sett består av dialog, og skiller seg betydelig fra leseopplevelsen, er det nær umulig å ikke høre Per Christian Ellefsens stemme eller se hans åsyn.
En ømmere Elling
I Ekko av en venn har Elling har fått et langt mer poetisk språk for å omtale seg selv, og det er jammen ingen dårlig livsutvikling, verken for ham eller oss andre. Han er mildere, klokere, og dette bærer romanen. Som vanlig er det lite ytre handling. Elling blir leieboer, han får et par enkle oppgaver med å tømme en bod, og skaffer seg der et frirom, en mental snickarbod, når alt floker seg. Han avdekker en løgn han klarer å holde i sjakk og til og med forstå, noe som ikke har vært lett for ham før. Han tar seg inn på Facebook hvor han holder sin egen ensomhet opp mot andres, og det er aleneheten i verden også denne femte Elling-romanen dreier rundt.
Elling ser tilbake med klok og sunn refleksjon, på sin manglende far, på sin slitne og avdøde mor, på Kjell Bjarne, på Alfons Jørgensen. Han tøyler seg, stoler en del mer på verden i all sin øvrige mistro. Elling har hatt godt av å bli 57-58 år.
Sagaen trenger ikke ta slutt med denne boka, den aller vakreste i serien. Elling lider ikke av noe man behøver å dø av, som min bestemor kunne sagt.
VIDAR KVALSHAUG
