Anmeldelse: The Handmaid’s Tale: Junes Inferno

(Foto: HBO Nordic)

Revolusjonen står på trappene i Gilead. Og June står klar med fyrstikkene.

The Handmaid’s tale er tilbake, og det er mer nervepirrende enn noensinne. De nye episodene holder det forrige sesong lovet, samtidig som den tar uventede vendinger. Med godt manus, herlige skuespillerprestasjoner og vakker regi er dette en god kandidat til å bli årets serieopplevelse.

En jobb å gjøre

Forrige sesong av The Handmaid’s Tale endte med en frustrerende cliffhanger. Når hun endelig hadde friheten foran seg, i form av en varebil som skulle frakte henne til Canada, valgte June å bli igjen i det kristent totalitære samfunnet Gilead. Hun overleverte spedbarnet Nicole, et produkt av det seksuelle slaveriet fra Kommandør Waterford, til Emily, som rømte nordover. June vandret derimot tilbake mot undertrykkelsen. Den nye sesongen nøler ikke med å plukke opp trådene.

(Foto: HBO Nordic)

«I’m sorry baby girl – moms got work», sier Junes fortellerstemme til spedbarnet hun akkurat har gitt fra seg i første episode. Og gjett om hun har en jobb å gjøre.

Spenningen setter i gang fra første minutt. Men vi hadde vel heller ikke trodd at June kom til å gå i dekning, når datteren hennes Hannah fremdeles er i Gilead.

Samtidig følger vi også Emilys flukt, og vi får et innblikk i livet som flyktning i Canada. Men mest av alt handler det om motstandsarbeid, og om å sette Gilead i flammer. June forstår at hun trenger allierte om hun skal overleve og få Hannah ut av regimets klør. Denne sesongen kommer til å være definert av Junes profetiske ord, som blir ytret i første episode:

«Burn motherfucker, burn».

Snille slemminger og slemme snillinger

Premieredatoen ble tidligere i år utsatt med to måneder. Kanskje var dette for å forhindre at det krasjet med siste sesong av Game of Thrones, og godt var det. Nå får sesongen skinne, uten distraksjoner.


HBO Nordic:
The Handmaid’s Tale: Sesong 3

Drama

Karakterutviklingene er det mest slående, og spennende, i de nye episodene. Traumene av å leve under et totalitært tyranni begynner å materialisere seg, og de snille begynner å bli slemme, mens de slemme blir snillere.

June får en ny giv. Hun er fremdeles tøff og livredd på samme tid, men hun er mer «bad ass» enn noensinne. Det er en flamme som er tent i henne, bokstavelig talt. Her må Elizabeth Moss berømmes for sine fantastiske skuespillerprestasjoner. I samme tråd må også Ralph Fiennes trekkes frem.

Samtidig får også andre karakterer mer fremtredende roller. Her må særlig Kommandør Lawrence trekkes frem, som kom inn i siste episode av forrige sesong. Han er et godt bidrag til historien, og får en interessant utvikling allerede i de første episodene. Han blir en spennende karakter å følge.

Vakker grusomhet

Som i tidligere sesonger er det tidvis noen scener som virker litt langdryge. Det er mye sinna-stirring i kamera. Det har kanskje tidligere virket malplassert, men det er det ikke lenger. Det er stilistisk nydelige scener, hvor du blir sittende å nyte de vakre bildene som presenteres foran deg.

(Foto: HBO Nordic)

I tillegg til de grusomt vakre scenene som utspilles, er kreativt bruk av kameravinkler også med på å løfte historien. Flere scener blir sterkere av ubehagelige kameravinkler, som tatt rett ut av en skrekkfilm.

Mindre vold

Volden er betydelig tonet ned, og det er det psykologiske aspektet som står i fokus. I det hele tatt er alt mer nyansert, og ting er ikke lenger svart/hvitt i Gilead. Serieskaperne har nok forstått at man ikke behøver blod og gørr for å frembringe kvalme hos seerne.

Men det betyr ikke at det ikke er hjerteskjærende. Historien som fortelles er engasjerende. Det er vanskelig ikke å bli rasende, samtidig som historien også er rørende og vond. Fokuset på den psykologiske skrekken, heller enn volden, gjør at man om mulig føler enda mer med kvinnene enn tidligere.

Samtidig er ikke alt bekmørkt. Det er noen vakre lysglimt av håp og medmenneskelighet.

Pustepauser uten oksygen

Det er mye mer kraft i denne sesongen, og nervepirrende er bare fornavnet. Selv pustepausene tillater ikke rom for å roe ned. Du får puste ut, men du kan aldri slappe av. Som June, føler du deg som seer aldri helt trygg på hva som skal skje.

(Foto: HBO Nordic)

De som truet med å si opp HBO-abonnementene sine etter Game of Thrones, burde vente med det til de har sett denne sesongen av The Handmaid’s Tale. Her får de en TV-serie i mesterklasse. Praised be.

 

NORA STEENBERG

 

Anmeldelsen er basert på de tre første episodene i The Handmaid’s Tale sesong 3.

 

-- annonse --