Sirkelen sluttet

 Mot slutten av romanen Liv andre har levd møter utvandreren Eilert Knudtson fra Alberta-prærien sin grandnevø, den senere dikteren Edvard Arnt Hoem, hjemme i gamlelandet, og da skulle man kanskje tro at familiehistorien som begynte med Heimlandet Barndom i 1985 var ved veis ende. Og kanskje er den det. Og kanskje er det mer. Det får i så fall komme om det kommer.

For han kan uansett hvile seg nå, Edvard Hoem. De fire siste bøkene hans om oldefaren Nesje og etterkommerne har vært praktfull lesning. Og Eilert, hovedpersonen i de tre siste bøkene, er blitt en skikkelse som kommer til å stå igjen i litteraturhistorien, lenge etter at også Edvard Arnt er borte.

På jakt etter lykken

Det er litt Isak Sellanraa over Eilert Knudtson. På hvileløs vandring etter et sted å slå seg ned. Viljen til å brøyte seg rydning. Og når han finner stedet sitt: Til å sette bo, dyrke jorden, stifte familie og leve av det jorden gir. For Eilerts vedkommende også i nærkontakt med Gud og hans menigheter på prærien.

Og for en type han er: To meter høy, svær, dyktig og handlekraftig. Og likevel i de utenforliggende kreftenes vold. Været som ødelegger avling etter avling. Depresjonen som gjør at han ikke klarer å betale det han skylder. Hustruen som dør fra ham. Men praktfulle Eilert står som en seig romsdalsbjerk og symboliserer flere generasjoner utvandrede nordmenn på jakt etter lykken over there. En lykke de bare delvis fant. Og alltid gjennom hardt arbeid.

Familiesykdommen

Når denne siste boken begynner, skriver vi 1927. Eilert er en voksen enkemann på besøk hjemme i Norge, trolig for å se etter en ny passende kone. I stedet får han med seg nevøen Lars over havet, og allerede før avreisen aner vi en uro når det gjelder Lars. En uro vi sårt skal få bekreftet før boken er over.

Edvard Hoem:
Liv andre har levd

Roman
Oktober
506 sider

For det er en familiesykdom i Hoems slekt. En sinnslidelse, som slår ut for fullt hos Lars. Behandlingen han utsettes for gjør vondt å lese om. Lars’ historie er en viktig del av denne boken, men det er historien til brødrene Eilert på prærien og Anton Edvard på Hoem som opptar mesteparten av handlingen.

Slitet under depresjonen, jakten på en ny kone og tvilen som kommer snikende mot slutten av sterkt troende Eilerts liv, er dokumentert på forskjellig vis, men det er fortalt med en dikters penn. Likedan fortellingen om familien hjemme. Historien ligger der, men den skal diktes likevel. Sorgen over Lars’ skjebne. Krigen, tyskerarbeid og familiebånd. Forfatteren har trålet arkiver, brev og kirkebøker i minst tre land, og han har funnet. Men det er jo ikke nok. Menneskene skal stå frem også, kirkebøker og gravstener kan ikke skrive.

Vakker og gripende

I åpningen av den første romanen i denne syklusen, Slåttekar i himmelen, presenterer Edvard Hoem sitt prosjekt og program. Han skriver om oldefaren Nesje, som han har sparsommelige kilder om: «Eg måtte dikte han fram, av luft og ingenting, av lyset over Molde og Rekneslia, av vinden som ruskar meg i håret og regnet som fall på markene og menneska, i hans tid og i mi.»

Det har han gjort. Til de grader.

Det har vært en stor opplevelse å være med slåttekar Nesje og etterkommerne hans på denne reisen gjennom fire bøker. Enten det har vært på prærien i South Dakota og Alberta eller i Romsdal og København.

Ankepunter? Selvfølgelig noen. Mange navn å holde styr på og tidvise tendenser til oppramsing: Det er avlinger og pengekrav som skal dokumenteres. Det er folk som blir født, lever, dør og flytter på seg. Tidsspennet i romanen er drøye tretti år, så det må kanskje bli slik. Det er en slektshistorie, dette. Men den er diktet inn i sin tid. Denne siste boken er i likhet med de andre tre vakker og gripende, og den er ført i pennen av en stor dikter.

ATLE NIELSEN