«Enkeltdikta er direkte og slåande, medan samlinga som heilskap er gjennomkomponert som eit teaterstykke i tre delar», heter det i juryens begrunnelse. - Det har vært så jævlig vanskelig å finne ut hvordan jeg skulle få ferdig diktene, sier Cecilie Løveid i sin takketale.
Hvert år har Brageprisen en Åpen klasse, som gjerne vandrer mellom kategoriene. I år var det lyrikken som skulle få sin Brage. Ikke mange har rukket å få et forhold til årets vinner, Cecilie Løveids diktsamling Vandreutstillinger (Kolon). Den har kun vært i handelen noen få dager, og var ennå ikke lansert da Brage-nominasjonene ble kjent.
– Det er en bok tilegnet kunsten, sier Cecilie Løveid i sin takketale. – Det har vært så jævlig vanskelig å finne ut hvordan jeg skulle få ferdig diktene. Takk til redaktør og Kolon Forlag!
Årets diktsamling kretser rundt møtet med ulike kunstnere og kunstverk. Diktene i Vandreutstillinger omtaler kunstnere og forfattere som Andy Warhol, William Turner, Kitty Kielland, Sigbjørn Obstfelder, Gunvor Hofmo, Jonas Dahlberg, Nordahl Grieg, Helge Skodvin, Lisbeth Bodd, Angela Winkler, Peggy Guggenheim (kunstsamler), Francisco Goya, Marcel Duchamps, Marina Abramović og Jan Groth. Bare for å ha nevnt noen av de meste kjente.
En lavmælt tilstedeværelse
Det er lett å bli bergtatt av Cecilie Løveid. En lavmælt tilstedeværelse, selv om temaene kan være vanskelige og komplekse. Som i årets bok. Løveid assosierer aldeles fritt og individualistisk, men som leser kjenner man likevel hele tiden et sterkt ønske om dialog. Nesten som kommunikasjonen man får med scenen, sitter man i teateret. For teaterscenen ligger Løveid nært. I år fikk hun for andre gang Ibsen-prisen. Denne gang sammen med Tore Vagn Lid for teaterstykket Vår ære/vår makt – om Nordahl Grieg.
«Fornyar sjangeren»
Juryen sier dette om årets vinner: «Vandreutstillinger er ei samling dialog- og portrettdikt, der historiske personar blir tolka og portretterte. Kjende og mindre kjende kunstverk blir skildra i poetisk form. Det er på mange måtar ein gamal sjanger Løveid utforskar og fornyar, den klassiske retorikkens ekfrase, som tyder ”dikt som skildrar eit kunstverk”. Løveid fornyar sjangeren ved å skildre korleis Obstfelder blir portrettert i teikneserieform; ein annan stad tek ekfrasen hennar utgangspunkt i ei tatovering. Målet med samlinga er ikkje berre å skildre store verk, men å vekkje eksistensiell undring hjå lesaren, og det skjer på ein underfundig og fabulerande måte. Djupt eksistensielt alvor blir avløyst av små, effektivt avvæpnande blikk eller grep. Eit døme er diktet hennar til Andy Warhol, der ho lèt kunstnaren repetere den same replikken (”Jeg er helt henrykt”) i møte med vilkårlege brutale historiske faktum: alt kan bli serieprodusert og estetisert. Eit sosialt engasjement – og klasseperspektiv – blir forløyst av Løveids fantasi og krysskoplingane hennar av bilete. Enkeltdikta er direkte og slåande, medan samlinga som heilskap er gjennomkomponert som eit teaterstykke i tre delar.»
(Foto Cecilie Løveid: Helge Skodvin)
