Najonalhelten man gjerne forserte en hel skiadel for å få nærkontakt med.
I anledning vinterlekene i Sotsji presenterer BOK365 noen nostalgiske tilbakeblikk på vinteridretten slik den var den gang NRK var eneste kanal og langrenn besto av tre øvelser i klassisk stil, med intervallstart. Pluss stafett, selvsagt. I dag: Gjermund Eggens tre gull under Oslo-VM i 1966.
Før i tiden, før faren til Petter Northug gikk sitt første barneskirenn, var Gjermund Eggen det største vi hadde her i kongeriket. I hvert fall av de som gikk bortover.
Jeg hadde en venn som tok på Gjermund Eggen. Det skjedde like etter at Gjermund hadde gått i mål på Bogstadsprinten i 66 eller 67, mens han var på det hotteste. Kompisen min forserte ti gardister, ett rekkverk, tre medlemmer av Foreningen til skiidrettens fremme, samt to funksjonærer med ulltepper. Så kastet han seg frem akkurat idet Gjermund tørket seg om munnen, og tok på ham.
Min kompis var skolens helt i tre uker, og var ikke en gang i nærheten av en vaskeservant med den hellige hånden.
Gjermund Eggen var ganske stor.
Det som hadde gjort Gjermund så stor, var naturligvis de tre VM-gullene på hjemmebane i Kollen i 1966.
Det var et merkelig mesterskap, for det åpnet elendig. For oss. På tremila ble Gjermund nummer 16, mens vår beste, Harald Grønningen, ble nummer sju – hva var dette for slags VM?
Men så, etter en helg med Wirkola-show i Midtstua, kom femtenkilometeren. Og da hadde Gjermund kviknet til. Han løp som om han hadde hele ulveflokken i Engerdal i hælene, og vant foran Ellefsæter og Martinsen. Gromgutten var blitt en ordentlig gullgutt.
Så kom stafetten. Beste etappetid på vår mann, og nytt gull. Gjermund Eggens oppholdssted i Oslo ble beleiret av fans i alle aldre, av begge kjønn.
Og så var det femmil, en av tidenes klassikere. Den ukjente russeren Vedenin, som startet halvannet minutt bak Gjermund, la nemlig i vei som om det skulle vært sprint-VM. Etter sytten kilometer tok han igjen vår helt og fortsatte kjøret. Ved 35 kilometer ledet Vedenin med 2 minutter og 16 sekunder på Gjermund.
Og så sprakk han. Så det sang. Jörgen Brinks kollaps under VM-stafetten i 2003 var ingenting i forhold til Vedenins siste mil i VM i 1966. I mål var Vedenin 2 minutter og 39 sekunder etter Gjermund, som gikk sitt livs løp.
Ja, vår helt fra Engerdal gikk en vidunderlig femmil, akkurat slik en god gammeldags femmil med intervallstart skal være. Rolig ut, godt, men ikke avskrekkende bak teten ved de første passeringene. Bortsett fra bajasen Vedenin, da, men han sprakk jo så det hørtes helt til Sibir.
Gjermund ledet ikke løpet før han nærmet seg Gratishaugen, men derfra og inn tok han finnen Tiainen med 10,4 sekunder.
Gjermund Eggen var plutselig større enn Beatles og nesten like stor som Bjørn Wirkola.
Men så stoppet det også. Gjermund var bare 24 år gammel, men kom aldri skikkelig i gang igjen etter VM. Han spilte inn et par plater, og vant et og annet renn i sesongene som fulgte, før han startet skiproduksjon i hjembygda.
Så ble Gjermund sauebonde og illsint talsmann for utryddelse av ulv og annen styggedom. Og hvem vet om han ikke seirer i det lange løp der også. Som han gjorde i sitt livs kamp, fem mil mot Vedenin og Tiainen i 1966.
Gjermund Eggen var en kar man gjerne forserte rekkverk, gardister og skiadel for å få en berøring med.
(Foto: Faksimiler fra boken Norges OL-helter – Gjermund Eggen 3x gull av Gjermund Eggen og Stein Berg, Aschehoug og LibriArte 1966/1998)
(Teksten er et bearbeidet utdrag fra Fra Wirkola til Wagstaffe av Atle Nielsen, Schibsted 2001)
