Lyrisk: Triztán Vindtorn – poesiens Buffalo Bill
Forrige helg ble Norges fremste utmerkelse til en lyriker, Triztán Vindtorn-prisen, utdelt i Drammen Teater.
Hvem var nå denne fargerike Triztán som elsket ideen om at hodet er skapt rundt for å tillate tanken å skifte retning? Mange føler at tankerommene blir trangere. Erkjennelse av livets frodige kaos er nesten blitt litt farlig i en tid med krav om effektivisering, tall, sjablonger og orden.
Drammens store løve, Triztán Vindtorn (oppr. Kjell Erik Larsen, 1942–2009) – er vanskelig å fange. Forsøker du å dekode de ofte ordrike tekstene, vil du lett kunne bli frustrert. Vindtorns dikt er gjerne en vital ordstrøm som ønsker å hente fram underbevissthet hos leseren. Det er ikke lett å forstå Vindtorns poesi, men så er det heller ikke meningen. «Mine bøker er nødvendige dialoger med meg selv,» sier han ett sted, og videre: «Kan man ikke få lov til å fornemme? Å fornemme, det er snart et ord som er borte i det norske språk, men gjennom fornemmelsen så har man forhåpentligvis en opplevelse, og da har man opplevd no’, og det må jo være viktig.»
Kravet til leseren skaper utfordringer i en tid hvor vi helst vil ha tekstene lettfattelige og ferdig tygget. Forståelse i stedet for «fornemmelse». Ida Marie Brown har skrevet en flott og sprelsk biografi om surrealisten Vindtorn. I boka gjengir hun et sitat som dikteren elsket: Gåten stilles ikke i diktet for å løses, men for å virke i diktet med sin gåtefullhet.
Triztán Vindtorn, Sirkus for usynlige elefanter. En diktsyklus. (Illustrert av Lis Zwick, Aschehoug, 2008)
Fra det som ble Vindtorns siste samling, henter vi avslutningsdiktet.
jorden er en vakker blå sitron
jorden er en vakker blå sitron
like tyngdeløs som alle ordene
når de forsøker å beskrive den ..
det frigjorte bærer også lengslene
og bekymringen om å feile sitt mål
ennå kan du telle din elskedes fingre
og liste deg ut av søvnen som fra en skog
ennå kan du høre inngangsdøren knirke ..
om litt skal ilden tordne gjennom
alle dine værelser og utslette ditt hus ..
alle språklige parasitter eksplodere
og knuse vårt oppdiktede bilde av lykken
du halvkvalt i fargenes ubønnhørlige natt
du mellom skumrestene av ord og setninger
du alene på stranden med et veltet hav
som eneste synlige nabo //