Lyrisk: Cindy Haug
Oslo, sent sytti- & tidlig åttitall.
I en trekant ligger de brune kafeene Krølle Kro, i Uranienborgveien. Lorry, i Parkveien og Rosenborg kafé – i Rosenborggata (tverrgata til Bogstadveien).
I trekanten vanker mange av morgendagens diktere. Av kafeene er dessverre bare Lorry igjen.
En gjeng har faste møtetider og får derfor navnet Rosenborg-kretsen. Jan Kjærstad forteller: – Dette var en ansamling av unge, fremadstormende, utålmodige og høyrøstede forfatterspirer. Vi traff hverandre en gang i uken for å bygge, eller hisse, hverandre opp. Vi hadde først og fremst felles fiender.
De som møttes var Jo Eggen, Hanne Bramness, Torgeir Schjerven, Peter Serck, Cindy Haug, Ole Robert Sunde, Hans Herbjørnsrud, Kristin Hoel, Tron Jensen og andre. Meget ampert og meget inspirerende.
– Men det hadde ingenting med fotballklubben å gjøre.
Det var ikke bare jeg som satt i en krok på Rosenborg kafé med en pils og var betatt av Cindy Haug (1956-), men hun var sammen med Gene Dalby fra Veitvedt.
Her er Cindy Haug i et vakkert, melankolsk dikt, noen år senere:
Telefonen ringte
Telefonen ringte Det er Irene, sa en sped stemme
Jeg kjenner ingen Irene, svarte jeg
Hun sa hun hadde fått opplyst dette nummeret
Hun var så skjelven Jeg la på
Etterpå hadde jeg dårlig samvittighet
for at hun ikke skulle til meg
Cindy Haug, «Tiende bok», (Aschehoug, 1994)
Foto: Aschehougs bildearkiv
