Å eiga

  «Svara meg, mi harpe, seg valde eg deg? Kven stod og venta – ho eller eg?»  

Motvillig gav seg Aslaug Vaa (1889 – 1965) lyrikken i vold.  Hun var 45 år da hun debuterte med samlingen Nord i leite.

Vaa ble født i Rauland, men vokste opp i Kviteseid i Telemark.  Språklig som i verset, er hun sterkt knyttet til Telemark og hjembygden.  Men hun var ingen heimføding.  Etter examen artium i 1909, studerte hun senere fransk litteratur og kunsthistorie ved universitet i Paris, Sorbonne og teaterhistorie ved universitetet i Berlin.

Kombinasjonen av «å høre hjemme» både i dialekt og tradisjon, sammen med orienteringen mot det moderne gjør Aslaug Vaa til en av våre viktigste lyrikere.  Geir Tveitt har tonesatt flere av hennes dikt og Birgitte Grimstad har framført. Dette har sikkert også bidratt til at hun har fått slik et stort rom hos mange.  Hun fikk Statens kunstnerlønn i 1954 og i 1963 ble hun den første som mottok Ønskediktprisen.

Ukas dikt handler om kjærlighet, men og om kjønnsroller. Det er skrevet 40 år før Kvinneåret i 1975, men slår likefullt en tone enn i dag.

Å eiga

Stundom spør ein:
Kan ein eiga eit anna menneskje?

Når to møtest
i hug og hold
og kjenner seg eitt
so ikkje anna er te –
kjenner seg eitt
i eit augnekast,
i eit lite ord,
i ein tanke,
i hugskot
som fer som kornmod
ivi blømande engjir –
kjenner seg eitt
i det ein aller nevner
men som er som svalande regn
for solbrend mold.

Når to hev møtt einannan
slik at ikkje anna var te,
slik at dei kjende seg sterkar enn alt
og veikar enn alt,
skjønna berget, so hardt det er,
skjønna blomen, so mjuk han er –
og stend eismalle att.
Er ein då eismall?
Er ikkje då det andre men’skje med
i kvar rørsle ein gjer?
Jå, kan ein då noko sinn bli eismall att?

Når to gjev seg til kvarandre,
og dei stend eismalle att
kjem det ein stri
i hugen,
i holdet,
om det å eiga
og det å vera fri.

For enno er men’skje bundne
og veit ikkje kva dei sei
når dei kviskrar til kvarandre:
eg elskar deg.

Fyrst dei hev sagt ordet
rymer dei
som for ein brand dei hev sett på.

Fyrst når to men’skjer kan sei til kvarandre.
Gå der du vil,
du er du!
Gjer det du vil,
eg er eg –

Men eg ser vegen din
og eg lyder etter fotefari dine
og eg kjenner din vilje
strøyma gjenom blodet
i javne, rolege pulsslag –

Fyrst då kan to men’skje eiga kvarandre.

Aslaug Vaa

eismall = alene

hugskot = innskytelse

kornmod = kornmo, lynglimt  uten torden

Aslaug Vaa, Skuggen og strendan (Gyldendal, 1935)