DEBATT: Det er et uomtvistelig faktum at det eksisterer to representative organisasjoner for opphavergruppen forfattere som skriver skjønnlitteratur for voksne. Like sikkert er det at de to organisasjonene er gitt den samme, formelle statusen av Kulturdepartementet. Så lenge én organisasjon stadig mistenkeliggjøres og blir avspist med lavere andel enn den andre, vil vi ikke få den etterlengtede roen på feltet.
Den norske Forfatterforening (DnF) og Forfatterforbundet (FF) har forskjellige meninger i en del saker, mens vi i andre saker mener det samme. Slik er det på alle områder der det eksisterer flere organisasjoner for samme yrkesgruppe.
I vårt tilfelle er begge organisasjoner tilsluttet Avtale om bibliotekvederlag. Den beskriver reglene og rammene for hvordan dette kollektive vederlaget skal forvaltes. Som representative organisasjoner har begge organisasjoner samme rett til å forvalte dette vederlaget.
Fordelingen av bibliotekvederlaget avgjøres av et felles forhandlingsutvalg. Vedtakene dette utvalget fatter, trenger ikke begrunnes. Voldgift (privat rettssak) er eneste mulighet for å kunne få nye diskusjoner dersom man ikke er fornøyd. Dette systemet har DnF selv vært med på å etablere, da det ble innført på 80-tallet. Når FF saksøker, benytter vi oss av den tvisteløsningsmekanismen som ligger i avtalen både vi og DnF har signert. Samme prosedyre ble brukt da NO, Dramatikerne og NBU stevnet FF og DnF i 2020. Det hadde disse organisasjonene full anledning til å gjøre, det kom ingen sterke reaksjoner da, og det påvirker ikke FFs samarbeid med disse organisasjonene. Har man først etablert et system, bør man også akseptere at andre organisasjoner bruker systemets virkemidler. FF har invitert DnF til samtaler om en forutsigbar løsning for begge organisasjonene. De vil finne sted raskt.
Kritikken FF møter for å ha brukt systemets avtalte tvisteløsningsmekanisme, går langs flere usaklige linjer. Det er selvsagt helt greit å være uenig i sak, men kritikken om at dette skjer i en sårbar situasjon for litteraturfeltet, er stråmannsretorikk. Politiske skiftninger og en organisasjons legitime rettigheter vis á vis en annen organisasjon, er to separate saker. FF er like opptatt av forfatteres rettigheter, litteraturens kår og lesing som DnF. Men når det er to representative organisasjoner, må disse få like muligheter til å forvalte det ansvaret de har fått.
Diskusjonen som enkelte legger opp til i sosiale medier, svekker yrkesgruppens troverdighet og blir et problem for alle forfattere, uavhengig av organisasjonstilhørighet. Om man er opptatt av troverdighet overfor det politiske Norge, er det neppe en god strategi å poste en vedvarende strøm av udokumenterte og til dels feilaktige påstander om en annen seriøs organisasjon.
DnF har for lengst startet forhåndsprosederingen av argumenter før voldgiftssaken. I DnFs argumentasjonen står medlemstall sterkt, til tross for at den forrige voldgiftsdommen slår fast at «man etter voldgiftsrettens syn må forkaste medlemstall som fordelingskriterium». FF forholder seg til dommens ordlyd, og vil bygge sin argumentasjon videre på det rettsgrunnlaget som ble etablert i 2021. Noen av årsakene til at medlemstall ikke egner seg som kriterium, er at dette er en variabel som endrer seg. Antallet har dessuten ikke påvirkning på organisasjonens status som representativ. De andre organisasjonene som mottar bibliotekvederlag vurderes ikke etter medlemstall.
For FF er det et særskilt poeng at alle opphavere som er med på å opparbeide bibliotekvederlaget, gis reell mulighet til å delta i forvaltningen av dette kollektive vederlaget, og at vederlaget skal komme flest mulig til gode. Det er ikke slik at det forsvinner midler fra feltet om FF forvalter en større andel bibliotekvederlagsmidler. Midlene vil fortsatt bli delt ut til opphavergruppen som har vært med på å opparbeide vederlaget. Vi får en mer demokratisk fordeling når to organisasjoner med forskjellig politikk får fordele midlene ut i feltet.
For det er forskjell på FFs og DnFs stipendsystem. Forskjellen er ikke, som enkelte hevder, at FF bare vil støtte krim og spenning. Det er beviselig feil. Forskjellen ligger i at FFs stipendpolitikk gjør at en større bredde av forfattere får stipend, og at dette resulterer i at det skrives ny, norsk litteratur, i tråd med bibliotekvederlagets innretning. Ved siste tildelingsrunde mottok medlemmer av DnF 1/3 av stipendmidlene fra FF, våre egne medlemmer cirka 1/3 og uorganiserte forfattere mottok den siste 1/3. Ved tidligere runder har tallene gått i DnFs favør. I den sammenheng er det riktig å nevne at av stipendene DnF deler ut, går over 90 prosent til egne medlemmer. Det er også en mindre gruppe forfattere som tildeles stipend gjennom DnFs system.
Påstanden om at FF vil dele ut midler til sine egne medlemmer, som også er framsatt av styremedlemmer i DnF, er fullstendig gal. FF har tydelig vist gjennom sin stipendpolitikk at vi er lojale mot ordningen og deler ut stipender til de beste prosjektene. Det er ikke lov å skjele til organisasjonsmedlemskap ved stipendtildeling. Dette er FFs godt kvalifiserte stipendkomité svært bevisst på.
Forfatterforbundets holdning er innrettet mot samarbeid. Vi ønsker at alle organisasjonene på litteraturfeltet bør samles under en paraply, og at man senere kan se på en sammenslåing. Et felles sekretariat vil frigjøre betydelige midler til stipender. Vi har beregnet dette til å ligge mellom 15 og 20 millioner kroner pr. år. Dette har vi invitert til møter om, men mottakelsen fra de øvrige organisasjonene har vært lunken. DnF vedtok på sitt siste årsmøte at organisasjonen skulle starte sonderinger om en sammenslåing med FF. FFs styre har ikke mottatt noen formell henvendelse om dette. Derfor fremstår det som hult når DnFs tillitsvalgte roper at DnF så sterkt ønsker samarbeid, samtidig som at de hevder at FF ikke er villig.
Hvis to eller flere organisasjoner skal samarbeide effektivt, må alle ha en opplevelse av å bli respektert og hørt, og det må være reelt at et slikt samarbeid gagner politikken på tvers. Det vi har sett av mistenkeliggjøring av FFs intensjoner, og desinformasjon, skaper på ingen måte et godt samarbeidsklima. Det som faktisk kan skape ro på feltet er gjensidig respekt og lik fordeling. I Forfatterforbundet er vi tålmodige, og har tro på en samling på sikt.
EYSTEIN HANSSEN
Leder Forfatterforbundet
