LUKE 3: Med mørketidens magi som bakteppe feirer Egon Holstad jul i nord – med sild som en uunnværlig del av høytiden.
Førjulstid betyr julekalender – også på Bok365. Hver dag frem til julaften inviterer vi forfattere og bransjefolk til å dele alt fra årets beste leseopplevelser til høytidsminner. Bak tredje luke finner vi Egon Holstad.
Musikkjournalist og samfunnsdebattanten er denne høsten aktuell med boka Norge sett fra nord (Megafon) – og han skal selvsagt tilbringe julen nordpå. I dagens luke forteller han hvordan sild og mørketid hører sammen – og hvordan bøker og musikk setter den riktige stemningen for den kalde fine tida.
Psst: Egons bok er også å finne på langlisten i Bok365s kåring Lesernes favorittbok!
– Hvor tilbringer du jula i år?
– Selvsagt i nord! Elsker mørketiden, og ville overhodet ikke gått glipp av den. Den kalde fine tida i nord suppleres av det mest magiske lyset som er. Det er kult å være i nord i slutten av desember. Og det pleier å være en relativt stabil garanti for snø.
– Det blir ikke jul uten … hva?
– Mulig dette er å kaste en brannfakkel inn i debatten, men jeg lukker øynene, kliner til og sier desember. Uten desember blir det nok veldig vrient å få den skikkelige julestemninga. Dernest sier jeg sild. Jeg er ikke så tradisjonsbundet når det kommer til denne høytiden, men om jeg har tilgang på diverse sorter av sild, er jeg uansett svært tilfreds. Da er jeg blid og fornøyd som et barn i pulk. Jeg er en enkel sjel, som elsker sild.
– Hva har vært årets store leseopplevelse for deg?
– En musikkbiografi, en nyutgivelse av boka «One & Only, The: Peter Perrett, Homme Fatale», ei bok med ei av de aller villeste historiene som er fortalt fra musikkens verden, og som får skandaliserte klassikere som «The Dirt» og «Please Kill Me» til å fremstå som drepende kjedelige og knusktørre møtereferat fra sørlandske lokalmøter i KrF. At Peter Perrett selv, på tampen av året, presterte å levere årets beste plate, i en alder av 72 år, gjør bare lesing av boka desto mer essensiell og, på mange nivå, rørende.
– Hvilke tre bøker vil du gjerne gi bort i år?
– Jeg kommer jo til å gi bort min egen bok til noen, som den ubehjelpelige narsissisten man åpenbart er. Så synes jeg enda flere må få opp øynene for Steffen Kvernelands helt enorme bok «En frivillig død» fra 2019. Den burde mange lese, av ekstremt mange grunner. Den er noe av det beste jeg har lest på fryktelig mange år, og er både vakker, tragisk, trist og aldeles eminent utført, og man bør ta seg tid og lese den mange ganger. En helt perfekt gave å gi til enhver person med god litterær og visuell smak.
– Dessuten synes jeg alltid man gi bort noe Kjell Askildsen, sånn siden vi har aldri har hatt noen bedre forfatter enn ham her til lands, og særlig novellene hans har jeg til gode å se tangert eller forbigått av noen. «Askildsens beste 18 noveller – utvalgt av forfatteren» bør være i bokhylla i ethvert møblert hjem, så den vil jeg gi bort, og dernest berike noen med. Det er fint å kunne mørklegge noen hjem med eksistensiell misantropi, i den ellers litt påtatt kollektivistiske nissefylla og den syntetiske vedtatt-lykken julen har med å skape urealistiske forventninger til.
– Beste julegaven du noensinne har fått?
– Den var fra stedatteren min, som er låtskriver og musiker. Da var hun vel 15 eller 16. Hun nektet å gi meg lakris og kaffe, som jeg alltid ønsker meg, så denne gangen ønsket jeg meg at hun skulle øve inn en låt av tidenes låtskriver, Townes Van Zandt, og på julaften fremførte hun derfor sangen «If I Needed You», en av hans mange genistreker, melodi- og tekstmessig. Jeg har ikke for vane å gråte av musikk for at jeg er så rørt, men da bare trillet tårene. Det var en både hard og myk pakke, og helt uten sidestykke den fineste jeg har fått noensinne.
– Hva spår du blir snakkisen i litteraturfeltet i 2025?
– Mine profetiske evner er altså så fascinerende ræva, at det nesten har en omvendt effekt, altså at det jeg predikerer pleier å ende opp diametralt motsatt av antagelsene. Jeg er en slags vrengeversjon av Snåsamannen og Nostradamus. Så jeg sier at 2025 vil være året der det eneste folk leser er enda flere krimbøker av Jo Nesbø og enda mer litterær navlelo av Knausgård, mens sakprosa fra Nord-Norge vil ties i hjel og dø på sotteseng. Ergo er det bare å grue seg til Aschehougs hagefest, siden det tvert motsatte kommer til å skje.
– Hvis du kunne satt en bok på pensum i norske skoler i 2025, hvilken ville det vært?
– «Mitt liv, mitt fag – tung psykiatri : sviket mot de sykeste», av Randi Rosenqvist, som kom nylig. Jeg har ikke lest den selv, men det skal jeg gjøre, og det synes jeg alle andre også bør. Psykisk helse må inn i skolepensum på en mye hardere og direkte måte, og da tenker jeg nestoren Randi Rosenqvists tanker fra innsiden er nettopp det man trenger for å riste litt i det kollektive selvbildet på hvordan vi behandler de aller svakeste og mest utsatte i samfunnet vårt. Så jeg går for den, og den kan gjerne erstatte noe ræl av for eksempel Bjørnstjerne Bjørnson.
– Har du et nyttårsønske på vegne av Kultur-Norge?
– Som forhenværende konsertarrangør og aktør i utelivsbransjen, har jeg et genuint ønske om at de heltinnene og heltene som risikerer helse og familieliv for å få noe til å skje, for alle andre, som gjør at vi får de nødvendige dryppene av kulturell glede inn i livene våre, går lysere tider i møte. Vi trenger dem, og vi burde ikke ta dem for gitt.
– Kjedsomhet er min personlige nemesis, og den mest effektive metoden for å jage kjedsomheten på dør, er å ha muligheten til å gå på konserter, året rundt. Da må vi ikke ta for gitt de som står på for at det skal kunne skje. Jeg ønsker dem alle det aller beste, og håper flest mulig av dem overlever og fortsetter å stå på for oss som er heldige konsumenter.
– Hvis du bare kunne velge én: Prøysen, Sissel, Donald, Sølvguttene eller Askepott?
– Å svare noe annet enn Donald her, ville vært et kulturelt selvmord. Donald har betydd mer for meg enn alle de andre til sammen, der kun Prøysen egentlig er verdt å nevne. I så måte anbefaler jeg gjerne en annen bok, og det er den helt fortryllende vakre og fabelaktige «Skrue McDucks liv og levnet» av Don Rosa. Hva angår Askepott, er det jo dessuten Disney-versjonen som gjelder. Og Sissel? Joa, jeg hadde gjerne tatt henne med på bar og snakket med henne om hvor kult det hadde vært om hun heller satset på rock’n’roll, og at det fortsatt ikke er for sent. Tenk, den stemmen, med et dritbra backingband i ryggen, hvor kult det kunne ha blitt. Man må aldri gi opp håpet.
SE DE ØVRIGE LUKENE HER:
