Jo flere hatter, dess mere søl?

FORLEGGER I MANUSKRIPT: Øyvind Hagen (Foto: Privat)

Forlegger Øyvind Hagen reagerer på forfatter Ida Therese Klunglands kronikk om ungdomsboken "Yolo".

I en kronikk 29.10.24 i Bok365.no «Ung voksen» eller ungdom? Målgruppe, hype, og en bok som faller mellom to stoler – BOK365.no tar Ida Therese Klungland for seg mine uttalelser i kronikken Drit i hva mora di sier – BOK365.no og min utgivelse av ungdomsromanen YOLO – en bok med to sider.

Jeg har lest kronikken hennes mange ganger, men forstår ikke hvor hun vil.

Et problem er at hun stadig skifter hatter. Med forfatterhatten skriver hun at hun er fornærmet over Manuskripts tilnærming til målgruppeinndeling. Med forskerhatten vil hun utføre en case-studie. Med designerhatten plukker hun omslaget til YOLO fra hverandre. Med typografhatten kritiserer hun designet av satsspeilet og meg/oss for å ha valgt løs og ikke rett høyremarg (sic.). Klungland mener også noe om bokprisene, at prisene burde være lavere for barn- og ungdom siden de er lave på engelsk. (Vi er et lite språkområde på 5-6 millioner, og det vil aldri bli mulig å konkurrere prismessig med engelskspråklige bøker.) Sånt blir det mye søl av, spesielt når hun innledningsvis sier hun bare vil bruke én hatt, for å ikke være inhabil.

Underveis går hun også til personangrep på meg og mine forfattere: «Har forlegger Øyvind Hagen og hans forfattere i det hele tatt møtt en ungdom?», «Har forlegger Øyvind Hagen og hans forfattere i det hele tatt lest en ungdomsbok?»

Jeg startet mitt første forlag Ex Libris da jeg var 26 år, nå er jeg 69. Etter få år kjøpte jeg den norske avdelingen av det danske barnebokforlaget Sommer & Sørensen fordi de hadde rettighetene til min den gang favorittungdomsbok Den uendelige historien av Michael Ende.

Jeg har alltid vært opptatt av litteratur for barn og unge, og har utgitt mye av begge deler. I Ex Libris var kategorien en bevisst redaksjonell satsning. I tillegg til mye norsk, utga jeg en lang serie bøker kalt «Berømte klassikere», der tunge klassikere som f.eks. Moby Dick, David Copperfield, Ivanhoe, Ringeren i Notre Dame m.fl. var forkortet og bearbeidet av danske barne- og ungdomsbokforfattere. Den var svært populær. Og ikke minst «Grøsserne-serien», der de voksne lagde problemer og de unge måtte ordne opp, som solgte i 400.000 eksemplarer, og Ex Libris satset i 1995 voldsomt på en storstilt skrivekonkurranse for ungdom: «Grøsserens store skrivekonkurranse», der tusener av ungdomsskoleklasser deltok. Det var en stor og kostbar satsning, men noe av det morsomste jeg har gjort. Jeg planla en ny skrivekonkurranse, men så ble Foreningen Les! opprettet i 1997 og tok over stafettpinnen. Deretter utga jeg Harry Potter i 1999. Her skjønte jeg umiddelbart hvilken ufattelig kvalitet jeg hadde mellom hendene og vant auksjonen ved å betale det største forskudd noen gang i Norge for en ungdomsroman.

I 2020 startet jeg Manuskript Forlag. Da jeg leste manuset til Siri Sjøgren Selmers første barnebok, Nora og korona, fikk jeg samme følelsen som da jeg leste Harry Potter første gang. Da jeg leste manuset til YOLO, fikk jeg på nytt denne opplevelsen. YOLO er etter min mening en fantastisk god ungdomsroman, eller slik vi betegnet den først, en fantastisk god ung-voksen roman. Både forfatteren og vi har mottatt mengder av gode tilbakemeldinger fra målgruppen, men også fra lesere på 30-40-50-60-70 og 80 år. Akkurat slik jeg opplevde med Michael Ende og med Harry Potter. Noe bedre kan ikke en forlegger oppleve!

Jeg føler meg derfor ikke truffet av kritikken. Jeg lærte tidlig en svært viktig lekse: At bøker for barn og unge må utgis på deres premisser. Litteratur for unge må møte de unge der de er. Det har YOLO gjort, bare se hen til hva ungdommen skriver om den på Uprisens sider. YOLO En bok med to sider | Foreningen les

Men det er mangler ved kategori-inndelingen i Norge. Ikke minst som Siri Sjøgren Selmer påpeker her YOLO til nytte eller besvær – BOK365.no, mangler vi en kategori for et helt alderstrinn i dagens inndeling, nemlig 17-åringene. Om en ny kategori-inndeling, som også inkluderer dette alderssegmentet, blir kalt ungdom eller ung-voksen er ikke viktig, men skal vi få de eldre i ungdomssegmentet til å lese må de i det minste være inkludert! Og vi må skille mellom 13-åringer og 16-åringer. Ikke mest fordi 13-åringer ikke kan lese det 16-åringer leser, men fordi 16-åringer ikke er interesserte i å lese litteratur vi sier er for 13-åringer.

Slik det er nå har heller ikke Kulturrådet plass til bøker som er for det øvre sjiktet av ungdommen. Det er dumt, for hvordan skal forlag tørre å satse på slike bøker, spesielt i disse turbulente boktider, om bøkene ikke kan bli innkjøpt?

Og hva gjør så forlag i dag med alle bøkene som egentlig er skrevet for de litt eldre ungdommene? Jo, de må rett og slett presse dem inn i ungdomskategorien 13-16 år, selv om de kanskje egentlig hører hjemme i en kategori for 15 eller 16 +, slik jeg mener YOLO gjør. Slik sett har Klungland rett i at YOLO ikke er Norges første YA-roman. Det fins selvfølgelig norske romaner som passer inn i YA-kategorien, som er skrevet både før og etter YOLO, kanskje også hennes egen Vi angrer ikke på noe? Men disse er blitt gitt ut i kategorien ungdomsbøker 13-16 år, noe de nå har til felles med YOLO, for i mangel av en kategori, søkte Manuskript om innkjøp i kategorien voksen skjønn i Kulturrådet, med kommentar om at vi var usikre på kategori. Kulturrådet flyttet den til barn og ungdom, og da tok vi det til etterretning, og flyttet den vi også, til barn- og ungdomskategorien. Og slik er vi altså fanget i en slags loop, og disse bøkene blir liggende i en litterær blindsone, uten en naturlig plass hos bokhandlerne. I engelsktalende land er dette blitt en stor sjanger (eller kategori), og det har ledet til et skikkelig salgsoppsving for disse på engelsk i Norge, til fortrengsel for tilsvarende norske bøker. Her er jeg og Klungland enige. Ta en tur innom bokhandlerne. Både hos ARK og Norli har de egne utstillinger eller hyller for YA og Booktok. Her bugner det av bøker – med få unntak er alle på engelsk. De norske står med ryggen ut i hyllene. Hvorfor vil vi våre norske forfattere, ungdommen selv, fremtidens lesere som vi så gjerne vil nå ut til, og vårt lille språkområde, så vondt?

Ved å erklære at en bok, her YOLO, er Norges første ung-voksen bok og skrive om det i Bok365, ville jeg slå et slag for en egen sjanger i Norge. All den tid Biblioteksentralen innførte en slik kategori, mener jeg at så vel bokhandel som Kulturrådet burde følge etter. Det burde også lages en egen Bragekategori, og ikke minst en egen Upris for disse bøkene, for også Uprisen gjelder ungdomskategorien 13-16 år, er du 17 får du ikke være med å stemme. Jo de har en konkurranse for VGS, men her bedømmes voksenbøker. Nei vi må røske opp i kategoriene. Det hadde vært noe for ungdommen! Kanskje få til noe storslått med disse konkurransene, med et eget lite show som kan kringkastes på sosiale medier? Dette kan få norsk ungdom til å lese mer, og det må være målet. Her er vi alle hjertens enige. Nå som bransjen sliter så til de grader med å nå de unge, synes jeg at mitt forslag er verd en diskusjon. Nå gjelder det å trene unge til å bli voksne lesere. YOLO syns jeg er den perfekte bok å diskutere i så måte.

Klungland hakker videre på YOLO med kritikerhatten, synes ikke at det er en god bok. Men YOLO får strålende tilbakemeldinger, igjen se på Uprisens offentlige sider. Og det har den også fått fra lesere ellers, i alle aldre. Så jeg synes at Klungland sitter i et glasshus. Hvorfor angripe en medforfatter? Den som kaster den første sten, som det heter.