Brageprisen i klassen voksen skjønnlitteratur går til Kathrine Nedrejord med romanen «Sameproblemet»
Kathrine Nedrejord har høstet god kritikk for Sameproblemet (Oktober) – og nå er romanen også tildelt Brageprisen i klassen Skjønnlitteratur.
«En type fortelling vi ikke kan huske å ha lest før», skriver juryen i sin begrunnelse.
– Dette er ikke en bok som har blitt til av bare meg selv, det er et kollektiv bak denne boka. Først og fremst, tusen takk til samboer og sønnen min, som har tålmodighet med meg og mine tur-returer til Frankrike. Til familien min, som har vært med hele tiden, og delt så mye. Det har vært så verdifullt og jeg har båret alt inni meg – og jeg har funnet plass til mye av det i denne boka, sa Nedrejord fra scenen, før hun fortsatte:
– Jeg er ikke så veldig modig alene. Jeg hadde aldri turt å gi ut de siste bøkene mine hvis det ikke hadde vært for forlaget mitt, som støtter og gir meg mot til å skrive det jeg egentlig ikke tør.
Les hele begrunnelsen her:
«Hva vil det si å være, eller å bli et helt menneske i vår tid?
Hvor lenge kan man insistere på å holde fortiden og opphavet sitt på avstand, når et familiemedlem man ikke har sett på lenge, ligger for døden? Forfatteren av denne historien stiller de helt store eksistensielle spørsmålene, i en type fortelling vi ikke kan huske å ha lest før.
Det er en fortelling som handler om hvor hvordan man kan omfavne sin forhistorie, når man er nær utbrent som menneske, på grunn av vold, hets, mobbing og utenforskap. Det handler også om hvilke omkostninger det vil kunne ha for ens eget barn, hvis man lar slekt følge slekters gang, og omfavner sin identitet på ny. Det handler om at man må bli sint, for å kunne slippe å alltid være trist.
Forfatteren har også tidligere skrevet tett på eget liv, på en uredd, åpen og kompromissløs måte. Den tidligere analytiske og observerende stilen hen er kjent for i sine tidligere bøker, viker her for en språkføring som blir stadig mer fri, vill og løssluppen ettersom historien utspiller seg.
Dette er en bok som etterhvert bruker utestemme, og hvor skriftspråket med sine innskutte setninger og assosiasjoner gradvis nærmer seg slektas muntlige forteller-arv. Det er som om selve prosaen, med innhopp av setninger i rungende store bokstaver, og ord og stedsnavn som skrives på morsmålet uten forklaringer, river seg løs fra noe tilstivnet som hovedpersonen har gjemt seg bak. Det er et snedig grep og gir en frisk og saftig leseropplevelse.
Forfatteren har også skrevet flere barne-og ungdomsbøker som tar for seg problemstillingene i denne boken, men det er første gang hen gyver løs på dette temaet i fiksjonsform for et voksent publikum.
Tonen er uærbødig, tvilende, stolt og sår og eitrenes forbanna på samme tid. Boken levner ikke Norge som stat mye ære, og etter å ha lest denne boken kjennes de sviende piskeslagene mot samfunnskroppen velfortjente.
Hvis god litteratur og gode litterære tekster skal være underliggjørende, noe juryen synes, så er både språket og historien i denne romanen gnistrende eksempel på det. Gjennom naturskildringene og evnen til å beskrive små forskyvninger i sosiale situasjoner, gir hen oss nye innsikter.
Det er også et interessant metanivå i denne teksten, og ved å dele ut prisen til nettopp denne romanen forsterkes dette perspektivet.
Samisk litteratur har ikke alltid blitt skrevet ned, for fortellingene ble fortalt muntlig. Denne boken klarer begge deler.»
