Anders Heger skriver i en kronikk i Aftenposten at han er oppgitt over Gyldendals mediestrategi i kjølvannet av «Partiet»
«La oss ta det åpenbare først: Jeg er hylende, skrikende inhabil».
Slik begynner Anders Heger sin kronikk, «En kollegas oppgitte sukk», i Aftenposten. Han påpeker at han jobber for et konkurrerende forlag, har vært Støres redaktør og har selv gjort flere etiske overtramp.
Heger skriver videre at han er oppgitt over det han kaller «Gyldendals hovedforsvarslinje for boken og dens metoder», nemlig «at det litterære felt og det journalistiske felt ikke opererer etter samme etiske regler».
«Det er riktig at en bok og en artikkel i et pressemedium er helt forskjellige ting. Dels er en forfatter ikke ansatt i et forlag: Avsenderen av budskapet er primært forfatteren, ikke mediet. (Dette vil de aller fleste kjenne igjen fra sine egne leseropplevelser – leser man noe i en avis, vil man tenke at det er avisen som skriver det, og knapt huske journalistnavnet. Omvendt vil man ikke feste seg ved forlaget om man leser en bok, men derimot knytte seg til forfatteren.) Også formelt, juridisk og opphavsrettslig er dette enkle fakta. Forlagets rolle er primært som en garantist for utsagnene.»
Han påpeker også følgende:
«Når aviser og forlag ikke ‘opererer etter samme etiske regler’, er det fordi den etiske standarden skal være høyere i en bok, ikke lavere.»
Heger fremhever at kildegjennomgangen i en bok «må være mer nitid, de moralske dilemmaene må drøftes nøyere, kildenes troverdighet vurdert strengere» enn i journalistikken.
«Det er ingen unnskyldning at vi ikke praktiserer tilsvarsrett, det er tvert imot en uhyre krevende forpliktelse. Bokens standard må rett og slett ligge et hakk over pressens. Også tradisjonelt er det betydelige sjangerspørsmål: En bok er skrevet for ettertiden, der en artikkel var skrevet for øyeblikket.»
Avslutningsvis skriver Heger:
«Norske forlag synder stadig vekk mot de krav og forpliktelser som ligger i å forvalte en del av samfunnshistorien. Jeg har gjort det selv, og kommer sikkert til å gjøre det igjen. Men det ligger ingen fremtid for forleggeriet i å fraskrive seg ansvar for de utsagn vi formidler. Derfor er Gyldendals mediestrategi i kjølvannet av «Partiet» et så trist skue. Forleggeriet fortjener bedre.»
