– Det går mordere blant oss

– Jeg har brukt mye tid på å tenke på det, hvorfor jeg tiltrekkes de mørke tingene i livet, forteller Tor-Håkon Gabriel Håvardsen.

Han er begravelsesagent, og er aktuell med boken Post Mortem (Bonnier). Her tar han leseren med på jobb, til blodige åsted og inn i krematoriet og likbilen.

Håvardsen har tidligere også forfattet grøsserserien Viktoriahavn, som han selv kaller «bekmørk». Og jo – han spiller også i metallband.

– Jeg kommer alltid tilbake til hva jeg likte som liten. Da var det selvsagt «Spøkelset Casper» og «Addams Family» – Wednesday var jo min første forelskelse. Fra der gikk jeg over til Poe, Lovecraft og King.

– Men hvordan ble du så interessert i døden?

– Hvordan ble jeg gravferdsnørd, mener du?, spør Håvardsen tilbake, og ler.

Han fattet interesse for jobben i begravelsesbyrå for sytten år siden etter å ha mistet en god venn. Etter råd fra sin mor, binget han HBO-serien «Six Feet Under». Men det var først da han fikk seg jobb i Wang Begravelsesbyrå i Oslo at interessen for alvor ble vekket.

– I Oslo foregikk alt litt mer på samlebånd. Men jeg ville vite hvordan alt fungerte. Jeg dykket virkelig ned i stoffet, og var fascinert helt ned til den minste hvitmarken.

– Jeg har holdt flere døde spedbarn enn levende

– Man kan vel kanskje trygt si at du ikke har dødsangst?

– Nei, jeg ser jo døde mennesker hver dag. Men jeg har dødsangst for mennesker rundt meg. Spesielt etter jeg fikk barn. Det er rart å tenke på at jeg har holdt flere døde spedbarn enn levende i armene mine. Det er jo helt bakvendt. Jeg har to sønner, og frykten for at de skal dø kan gjøre meg helt lammet. Det er min største skrekk, mitt verste mareritt.

Men Håvardsen forstår at folk kan være redd for døden.

– Man vil jo leve, det er kjempekult å være her. Mange gjør jo alt de kan for å leve lenger. Men døden er uunngåelig, det er den kontrakten vi lever under.

– Men apropos angst; Du blir aldri redd i jobben din, da?

– Tidvis. Som for eksempel en helg hvor jeg sa at kollegaen min bare kunne dra hjem, mens jeg kjørte på plass den avdøde vi hadde hentet i Oslo. Da var hallen fylt opp med døde, og det lå sikkert 30 stykker på rad og rekke nedover. Da angret jeg med en gang på at jeg sendte kollegaen min hjem, og hadde litt sprang i steget mens jeg beveget meg rundt.

Sa takk til avdød bibliotekar

– Min styrke er det makabre. Jørn Lier Horst, for eksempel, er politimann, det er hans styrke. Min er døden, sier Håvardsen. Og Horst har faktisk også blurbet boken til Håvardsen. På baksiden av Post Mortem skriver krimforfatteren at Håvardsens bok er «obligatorisk for alle krimlesere.» Egentlig mente han visst også krimforfattere.

For det er mange myter og misforståelser rundt Håvardsens yrke. Han trekker spesielt frem ett eksempel:

– Det er mange som tror avdøde blir kjørt vekk av ambulansen. Det er feil. Det er omtrent alltid begravelsesbyrået som henter den døde. Tenk hvor sur du hadde blitt hvis ambulansen ikke kunne komme, fordi den var opptatt av døde mennesker!

Håvardsen bor på Melbu, Hadseløya i Vesterålen – en plass med rundt 3 500 husholdninger. Det er med andre ord ofte kjenninger Håvardsen henter til likhuset, selv han tjener et mye større område. Det syns han ikke er et problem:

– Det er utelukkende fint at noen kjenner avdøde. Vi vet hvordan de så ut som levende og de pårørende kommer til venner. Men jeg kjenner jeg blir eldre, for nå er det jo foreldrene til barndomsvenner som kommer inn.

Nylig hadde han derimot et litt spesielt «møte» på stellerommet.

– Da var det bibliotekaren min fra barndommen som var død. Hun var en av disse superbibliotekarene, som så at jeg elsket å lese. Det var hun som ga meg Poe og King. Så da vi var på stellerommet, følte jeg plutselig behov for å si noe før jeg lukket kisten. Og da takket jeg henne for at hun hadde gitt meg disse bøkene. Uten henne hadde jeg jo ikke vært der jeg er i dag. Men det slo meg også; Hvorfor sa jeg ikke dette før? Det satte i gang noen tanker om at man må bli flinkere til å snakke med folk og takke dem mens de lever.

«Tar dere ut silikonet?»

Håvardsen er kanskje mest kjent for TikTok-kontoen sin, @Booksbyth. Her svarer han på spørsmål rundt døden for sine nå nærmere 70 000 følgere.

– Det er et fint forum, med utelukkende positive meldinger. Det har faktisk ikke vært noen nett-troll, forteller Håvardsen.

– Hvilke spørsmål får du oftest?

– De yngre sine spørsmål er nok litt utseendepreget. «Må jeg bli begravet meg reguleringen min?», «Tar dere ut silikonet?», «Hva gjør dere med BH-en min?». Men samtidig er de også veldig miljøbevisst. Jeg får ofte spørsmål om hvor mye Co2 en kremasjon slipper ut. De litt mer eldre følgerne mine er mer opptatt av det åndelige og kanskje også å fortelle hvordan gravferden så ut før.

Døden har vært en stor del av ulike samfunn i verdenshistorien – men Håvardsen mener å se et tydelig skille i vår moderne historie:

– Rundt første og andre verdenskrig ble døden på et vis tabubelagt. Da skulle man legge lokk på det. Vår foreldregenerasjon er nok den som er mest undertrykket hva gjelder døden. De er oppdratt til at det snakker man ikke om, man skal helst ikke syne den døde, sier Håvardsen, og fortsetter:

– Men i dag er generasjonen som vokser opp nå er veldig eksponert for døden. Det er mørke serier, mørk musikk og Halloween er blitt kjempestort. Popmusikk er spekket av angst, død og depresjon.

Underholdningsaspektet har også for alvor inntatt døden, spesielt i True Crime-sjangeren. Mange mesker seg i uløste dødsfall – og selv om Håvardsen ikke er fremmed for å diskutere døden, er han litt skeptisk til å skape underholdning av noens personlige død:

– I mange tilfeller så utnytter man jo noen som ikke kan forsvare seg. Jeg forsøker alltid å beskytte de jeg bruker som eksempler, ved for eksempel å endre kjønn på vedkommende, eller legge dødsfallet til vinteren i stedet for våren. De skal behandles med verdighet.

–Det går mordere løs blant oss

Post Mortem handler ikke bare om arbeidet i et begravelsesbyrå, men Håvardsen deler også sine betraktninger rundt døden og åsteder.

– Jeg ser nærmere på det moralske og etiske rundt gravferden i Norge. Det er en del problemstillinger den vanlige mannen i gata nok ikke er klar over, sier Håvardsen – og trekker spesielt frem hvordan rutiner ofte ikke blir fulgt.

– Når man finner en død person alene hjemme, bør politi alltid være tilstede med første enhet.

De skal så kontakte lege, som burde måle temperatur og ikke gå for mye rundt og rote omkring på stedet. Om dødsfallet oppfattes som mistenkelig blir kriminalteknikere tilkalt for å sikre spor, før begravelsesbyrået til slutt blir kontaktet for å fjerne den avdøde. Men rutinene blir ikke alltid holdt.

I noen tilfeller blir ikke lege tiltakalt en gang. Dette syns gravferdsbransjen er ukomfortabelt. Vi kan ødelegge mange spor etter en henting, når avdøde ikke er undersøkt grundig nok til å foreta en nøye vurdering av obduksjonsspørsmålet.

Håvardsen mener det foregår altfor få obduksjoner i Norge.

– Begravelsesbyråer i Norge har opplevd å bli tilkalt for å hente et lik, hvor politiet mener det ikke har skjedd noe mistenkelig, bare for å finne mange knivstikk i ryggen på avdøde. At rutiner ikke blir holdt og obduksjoner ikke blir begjært, kan handle om politiets budsjetter, men resultatet er jo at det går mordere løs rundt oss. Anslaget står i boka.

På samme ferden

– I boken min får folk vite hva de skal se etter, hvis de noen gang kommer over et åsted. For eksempel: Hvis noen har ligget på magen etter de har dødd, vil ansiktet være blått. Det vil si at dersom du kommer over et lik som ligger på ryggen, med blått ansikt, har vedkommende blitt snudd etter hen døde, sier Håvardsen, og legger til:

– I Post Mortem får leseren virkelig et blikk bak sceneteppet, og får slukket den tørsten etter morderisk kunnskap. Den er nok spesielt spennende for de som er glad i True Crime, men også for de som vil vite mer om mekanismene som rører seg i obduksjonssalen, i begravelsesbyrået, eller vil vite mer om gravferdshistorie.

– Helt til slutt: Hva sier du til de som er redd for å dø?

– Det er lite annet å si enn at du skal dø, du skal bli et lik. Du kommer til å lukte, akkurat som meg, og det er ikke akkurat sjarmerende. Men alle rundt deg skal også dø. Jeg tror vi må ta døden ned fra pidestallen vi har plassert den på. Vi er alle på samme ferden. Vi må kose oss mens vi kan!, sier Håvardsen – og hilser god påske til både forfatterkollegaer og lesere.