BARNEBOKPROFIL: – Og da skal man ikke klage, men gjøre det bedre selv, sier Markus Lantto.
Markus Lantto (f. 1973) er en svensk kunstner og instrumentbygger, bosatt i Trondheim. Han debuterte som forfatter i 2014 med Bruken av gjedde, og denne høsten er han aktuell med sin første barnebok.
Forfatter: Markus Lantto
Aktuell med: Kåre og Marimba hjelper til (Samlaget)
– Hvorfor skrev du akkurat denne boken?
– Det var nok fordi jeg har småbarn i huset igjen. Og fordi jeg mange ganger har syntes at barnebøker ikke holder mål. For uengasjerte illustrasjoner, for dårlig språk, eller for lam fortelling. Eller alt sammen på en gang. Og da skal man ikke klage, men bare gjøre det bedre selv.
– Tre barnebok-favoritter:
– Max-bøkene av Barbro Lindgren med illustrasjoner av Eva Eriksson er veldig bra. Eller Pål som han heter på norsk. Det er tynne bøker der et destillert språk og varme, komiske bilder går hånd i hånd. Og for den voksne finnes også, Titta, Max grav!.
– Sjekk ut:
– Så funkar det! (Joe Kauffman, første opplag fra tidlig 1980-tall). En klassiker med det velkjente grepet med å bruke hvert oppslag til å forklare, for eksempel hvordan en radio fungerer. Eller en jet-motor eller en tjukk-tv. Heter det tjukk-tv på norsk? Et fjernsynsapparat med elektrokanon og katodestrålerør heller enn lysdioder og flytende krystaller. Katodestrålerøret ble for øvrig oppfunnet allerede i 1897. Det er de første opplagene av boken som er interessante, de blir et bilde av vår nåtid og blir som et historisk dokument. Samtidig som man faktisk lærer noe.
– Hvordan jobber du?
– Det vet jeg ikke. Jeg er jo billedkunstner og det her er min første barnebok. Men jeg tror jeg jobber på samme vis uansett: i hodet mitt ser jeg en situasjon, en konstruksjon, en scene, en farge, eller så hører jeg en dialog som gjør meg interessert. Fram med notisblokken, gjerne med en kaffekopp i hånda på en kafe, og så skriver jeg en setning eller tegner en skisse. Det jeg ser på papiret kan i beste fall gi meg nye innfall, så jeg tegner litt til, skriver litt mer. Og siden blir det kanskje en skulptur, et fotografi, en film, en installasjon. Eller som i dette tilfellet: en barnebok.
– Din egen favorittillustrasjon?
– Favorittillustrasjon eller favorittillustratør? Sistnevnte er lettere å svare på selv om jeg innser at jeg har flere favoritter enn jeg trodde. Richard Scarry, Jockum Nordström, Ole Lund Kirkegaard, Barbro Lindgrens egne tegninger til boken Loranga, Masarin och Dartanjang (som jeg forsøker å få Samlaget til å utgi på nynorsk). Og om vi utvider søkefeltet må vi ta med John Bauer også. Men med det sagt så antar jeg at en favorittillustrasjon må bli en av Jan Lööf som avbilder et havnekvarter med kraner og rustne båter.
– Hvilken barnebok gjorde størst inntrykk på deg som barn?
– Jeg graver i minnet, men finner ingenting som står frem ekstra klart. Jeg leste Ringenes herre som elleveåring, og det er jo ingen barnebok. En leseopplevelse som overskygget alt annet de kommende ti årene. Der har vi for øvrig en illustratør som også har gjort inntrykk. Inger Edelfeldt var 22 år gammel når den svenske utgaven av Ringenes herre utkom i 1978. Hun var en betydelig mer jordnær og troverdig Tolkien-tolker, enn for eksempel Alan Lee.
– Hvilken barnebokskikkelse ville du helst ha møtt?
– Det må nok bli Loranga og vennene hans. Hvis dere noen gang leser bøkene om Loranga, skal dere vite at han faktisk var bygget på en virkelig person, den gang bøkene ble skrevet i 1969 og 1970.
– Og hvem ville du helst selv ha vært?
– Det er et vanskelig spørsmål. Kanskje Kåre i Hva gjør folk hele dagen? av Richard Scarry. Han styrer papirfly, blåser i partyfløyter og sitter til slutt i ro og mak og spiller trompet når han endelig blir reddet fra et brennende hus av en gjeng entusiastiske griser. Eller kanskje jeg heller skulle vært den brannmann-grisen hvis eneste oppgave virker å være å spille trombone under uttrykning.
– Hva må en virkelig god barnebok inneholde?
– En kompleks personlighet eller situasjon som gjør alt uforutsigbart. Jeg tror til og med veldig små barn kan ta inn det faktum at verden inneholder flere lag enn det man ser ved første øyekast. Det er i alle fall ingenting som står i veien for å gjøre unger oppmerksomme på det.
– På eventyr med Potter eller over de syv hav med Pippi?
– Harry Potter. Jeg leser bøkene for første gang nå. De er litt vel masete i blant, men det er veldig komisk, eller kanskje bare tankevekkende, at den magiske verden hele tiden blir forsøkt styrt av tungt byråkrati og humørløse stresskofferter. Potter står med en fot i hver av de to parallelle verdene og jeg skulle gjerne høre hvordan han takler det.
