ANMELDT: I sin andre roman skriver Marie Aubert om høyst alminnelige ting i en nokså alminnelig familie. Det gjør forfatteren ualminnelig godt.
I en ikke navngitt småby ved en norsk fjord skal 15-årige Linnea konfirmeres. Bunaden henger klar. Foreldrene Bård og Ellen er travle med forberedelsene, mens farfar Nils gleder seg til at dattera Hanne kommer på et sjeldent besøk fra Oslo, sammen med sin nye kjæreste Julia.
Det dukes opp til fest i konfirmanthjemmet, og på klappstoler rundt det pyntede bordet sitter slekta forventningsfullt samlet. Men bak skrålinga og skålinga krakelerer idyllen.
Konfirmanten sliter med selvbildet etter en avvisning hun har problemer med å takle. Pappa Bård har alltid priset familien, men ønsker seg nå bare langt vekk. Og tante Hanne blir plagsomt påmint om oppvekstraumer som hun en gang prøvde å rømme fra. Mens farfar Nils helst bare vil ha det hyggelig, og ikke ønsker å ta innover seg at gamle valg kan ha satt varige spor på relasjonene til sine omgivelser.
Ensomhet og jakten på identitet
Marie Aubert:
Jeg er egentlig ikke sånn
Forlaget Oktober
214 sider
I sine to tidligere bøker (novellesamlingen Kan jeg bli med deg hjem og romanen Voksne mennesker) har Marie Aubert pirket i temaer som ensomhet, tilhørighet og jakten på identitet. Den problematikken ligger også og vaker i Jeg er egentlig ikke sånn, som forfatteren har bygget opp som et slags kammerdrama som utspiller seg i løpet av en hektisk helg, fra forberedelsene fredag til klimaks og oppløsning søndag.
Fortellerstemmen veksler i de ulike kapitlene mellom Bård, Linnea, Hanne og Nils, som vi gjennom refleksjoner og dialoger blir godt kjent med. Også Ellen, Julia samt til en viss grad Linneas avdøde farmor Sissel får plass i fortellingen, men da helst for å kaste mer lys på hovedkarakterene. Som til tross for svært så ulike personligheter alle har til felles at de enten ikke føler seg sett eller sliter med sitt eget selvbilde. Eller for den saks skyld, begge deler.
Flyter lett
Ensomheten, usikkerheten og frustrasjonene som preger tilværelsen til Bård, Linnea og Hanne, presenteres av Aubert i et enkelt og hverdagslig språk som flyter lett og gir dialogene liv. Vi får være med Hanne når hun usikker og sjalu sjekker kjæresten Julias gamle kjærester på Instagram. Vi kan oppleve Linneas desperasjon når hennes sms’er forblir ubesvart og hun selv blir blokkert. Og vi får ta del av Bårds oppgitte fortvilelse da han omgitt av familien knuges av ensomhet og lengter seg vekk.
«Jeg er jo egentlig ikke sånn som dette, men ingenting er uansett som det var», konstaterer han. Spørsmålet er da selvsagt hva som faktisk var? Hvordan Hanne og Bård som søsken fikk helt ulike roller – og i tillegg også ble forskjellsbehandlet av foreldrene, i et klassisk far/datter og mor/sønn-mønster. Hvordan den ene av søsknene var den perfekte og ufeilbare og den andre den stygge, håpløse hakkekyllingen. Men hvor den perfekte som voksen sliter med å leve opp til egne forventninger av seg selv, mens den andre frustrert oppsummerer sin egen kamp mot sitt gamle overvektige jeg med «Alt dette strevet, og så skal det ikke bli bedre enn det her».
Levende tidsbilder
Samtidig som Aubert skriver lett og leservennlig, gir hovedpersonenes refleksjoner om egne liv og det som en gang har vært, forfatteren mulighet til å tegne fargerike tidsbilder fylt av skarpe observasjoner. Og som det gjerne blir når man blikker bakover og fyller på med gamle referanser, framkaller Aubert følelsen av en nostalgisk lengsel etter det som en gang var, uten dermed å romantisere fortida. Det var jo en grunn til at Nils skilte seg og for at Hanne følte hun måtte komme seg vekk.
Jeg er egentlig ikke sånn dreier seg i stor grad om den ensomheten og usikkerheten som preger manges tilværelse i dagens samfunn, til tross for sosiale medier og teknologi som isolert sett burde kunne knytte oss bedre sammen.
Kanskje gir Nils uttrykk for det mange tenker da han midtveis i boka reflekterer over forskjellene på da og nå, og mimrer over den gangen hele Norge så på det samme tv-programmet, i motsetning til i dag, der folk ser på hver sin serie på hver sin strømmetjeneste. «Det er først etterpå jeg har skjønt hvor samlende det var» innser Nils før han konkluderer «Vi er for mye alene, vi har glemt alt som samler oss».
LEIF GJERSTAD
