Arne Vestbø gleder seg over at norsk sakprosa har vind i seilene. Men kampen om oppmerksomheten blir stadig tøffere.
– Den store sakprosabølgen i norsk offentlighet begynte for mer enn ti år siden, men den har definitivt tiltatt i styrke. Stadig mer sakprosa blir folkelesning og vi har fått flere enkeltforfattere som når ut til en bredere offentlighet. Da vi profilerte norsk litteratur under Frankfurt-messen i 2019, var det helt naturlig å gi sakprosaen en sentral plass, og mange av de største salgssuksessene var sakprosabøker. Det hadde ikke skjedd på samme måte for ti år siden. Og med årene har flere fagområder blitt innlemmet i sakprosasjangeren. Det var tidligere for eksempel en del snakk om at vi manglet gode formidlere av naturvitenskapelige emner. Nå er det lett å komme på flere navn som skriver slik litteratur.
NFFO-generalsekretær Arne Vestbø gir denne diagnosen, når Bok og samfunn ber ham om å beskrive utviklingen for norsk sakprosa de siste årene. Det ferske nummeret av magasinet er fullt og helt viet sakprosaen.
Mer strevsomt for bredden
Men helt skyfri himmel kan Vestbø ei melde om:
– Til tross for alt dette, blir kampen om oppmerksomhet hardere og tiden en bok lever i den store offentligheten, hvis den i det hele tatt er synlig der, blir kortere for hvert år som går. Synliggjøringen av bredden er trolig den største endringen i negativ forstand, og det gjelder ikke bare for sakprosaen.
Et lengre sakprosa-prat med Vestbø er å finne i Bok og samfunns temanummer. Der er det også en bredt anlagt samtale med Kjersti Løken Stavrum om ytringsfrihet og ytringsklima, forlagenes rolle, og kampen mot tech-gigantene. Det bores i forlagenes etiske vurderinger, man ser på bøker versus medier i gravejournalistikken, Knut Ola Ulvestad tar et blikk på bokbransjehistorien, og det blir et møte med Hilde Hagerup som er aktuell med bok om pappa Klaus. En tur innom to av våre sakprosaforlag, 25 årsjubilant Kagge og nykomling Frisk, blir det også.
