KOMMENTAR: Det var duket til fest for skolebøkene i år, men så langt er tallene en aldri så liten partyspoiler. Forrige ukes statsbudsjett varsler ikke bobler i glasset neste år heller.
«Skål piker!» Egon Schmidt reiste seg ved herrebordet og løftet konjakkglasset mot kvinnene som omkranset nabobordet. Det var det siste han gjorde her i livet. Schmidt segnet om med hjertestans denne fredagskvelden sent i juni 1999, nøyaktig en uke etter han hadde blitt ønsket hell og lykke i pensjonisttilværelsen i en mottagelse i dansk Gyldendal. Da Schimidt ble begravet uka etter, var flere i følget samlet for tredje fredag på rad.
Schmidt var en karakter, en pedagogikkens avantgardist, og en svært utadvendt skikkelse med store fakter og ditto talegaver. Han hadde aldri lagt skjul på at det var nettopp hans avdeling i dansk Gyldendal, skolebøker, som besørget inntektene. Som Pernille Stensgaard skriver i forlaget jubileumsbok, Selveste Gyldendal: «Balansen og gevinsten måtte holdes til fordel for banken i Klarebodernes kasino. Skolebøkene sørget for å fylle pengekassen, slik at dikt og romaner kunne tømme den. De stabile betalte for de uberegnelige, og ingen kunne unnværes.»
Har bygget giganter
Akkurat dette har det nok vært mer enn et snev av sannhet i, både innenfor norsk, nordisk og internasjonal forlagsbransje. Flere av de aller største internasjonale forlagsgigantene har bygget opp sin kapital og posisjon på undervisningslitteratur. Og selv om det ikke er denne sjangeren som er gjenstand for mest oppmerksomhet verken i mediene eller på forlagsfestene, er det ingen hemmelighet at det gjerne er nettopp disse utgivelsene som genererer de store inntektene – og ikke minst: de største overskuddene.
Hvor mye Tom Egelands ferske krim selger, blir en forsvinnende liten størrelse sammenlignet med hvorvidt et skolebokverk treffer. Selv i lærebok-økonomiske motbakker genererer bokgruppe 1 (skolebøker) og gruppe 2 (lærebøker) samlet langt mer enn summen av bokgruppe 3 (sakprosa) og gruppe 4 skjønnlitteratur.
En halv milliard, pluss-pluss?
Derfor er Fagfornyelsen en viktig affære for de norske storforlagene. Det er den første store reformen siden Kunnskapsløftet i 2006 og den har medført enorme investeringer for forlagene. En halv milliard kroner har vært nevnt, andre har anslått enda høyere beløp. Jackpoten er stor, og fallhøyden er ditto. Det har ikke vært en slik reform tidligere, som ikke har fått store konsekvenser for minst én av de involverte forlagsaktørene.
Det er særlig fire forlag som er med på dansen denne gang: Størst når vi skuler til siste bransjestatistikk er Gyldendal, et hestehode foran Cappelen Damm, og med Aschehoug som en god nummer tre. I tillegg kommer ikke fullt så lett plasserbare Vigmostad & Bjørke, som ikke melder tall til Forleggerforeningens årlige statistikk, pluss flere nye aktører som satser rendyrket digitalt.
Fagfornyelse, som vi nylig tok for oss bredt i et eget temanummer av Bok & samfunn, rulles gradvis inn. Dette skoleåret (2020-2021) tar 1. -9. trinn og videregående trinn 1 i bruk nye læreplaner. Neste skoleår (2021-2022) er det duket for 10. trinn og videregående 2. Og i 2022-23 skal nye læreplaner rulles inn på videregående trinn 3.
En skuffelse så langt
Så langt har innrullingen vært en skuffelse. En smule «covid sabotasje» har ført til forsinkelser. Og slett ikke alle pengene ligger på bordet ennå. Under det nevnte Kunnskapsløftet i 2006 ble det satt opp en årlig kommunal læremiddelstøtte på 400 mill. (530 mill. i dagens kroneverdi) for hvert av de tre innrullingsårene, – betydelig mer enn de 170 mill. som i år er stilt til rådighet for kommunene. I tillegg kommer 111 mill. kr til delfinansiering av digitale læremiddelkjøp. Her kan både kommuner og fylkeskommuner søke, med en egenandel på rundt 25 prosent.
I neste års statsbudsjett er det heller ikke foreslått mer enn 180 millioner i støtte for kommunale innkjøp av læremidler i forbindelse med fagfornyelsen.
Fasit fra den ferske bokbransjestatistikken BOK365 presenterer i dag, viser at bokgruppe 1 enn så lenge ikke ser ut som noen festforestilling (med forbehold om endret rapportering). 172 mill. for videregående skole ved utgangen av september begynner å nærme seg normalen, men nær 175 mill. for grunnskolen er langt under nivået på 280 mill. kr før «vente-årene» slo inn.
Men, som kjent: Alt kan repareres, ifølge Jokke og Valentinerne. Men skjer det neste år, er det i hvert fall statsbudsjettets fortjeneste – skal vi tro kommentarene sist uke.
Lukrativ geskjeft
Det viktige penger og gode penger for storforlagene – nå, som det var i salige Egon Schmidts tid. Eller snarere i tiårene før og etter, skal vi tro Pernille Stensgårds historieskrivning. For: da den nye toppsjefen Stig Andersen ved sin ankomst til dansk Gyldendal, senere i 1999, krevde transparente regnskap, viste det seg at Gyldendal Utdanning – de som alltid hadde tjent alle pengene – faktisk gikk med underskudd, og at man sannsynligvis måtte tilbake til åttitallet for å finne de siste gylne årene. Men i vårt årtusen er utdanningslitteraturen igjen blitt en lukrativ geskjeft hos forlaget i Klareboderne i København.
De norske forlagene må vente og se.
VEBJØRN ROGNE
