ANMELDT: - Foslis bok er et krast innlegg, men dog en polemikk det må være plass til, skriver Kjell Solem om Halvor Foslis bok "Mot nasjonalt sammenbrudd. Norge i masseinnvandringens tid" (Document Forlag).
Vi har tatt for oss boka som ikke er «innafor», ifølge redaktøren for sakprosaforfatternes eget tidsskrift, Prosa.
Redaktør Merete Røsvik i Prosa bestemte seg for å ikke trykke anmeldelsen hun hadde bestilt av denne boka, fordi det – ved nærmere ettertanke – ville være å legitimere visse politiske holdninger og gi den uønsket oppmerksomhet (intervju i Dag og Tid 3. juli).
Denne senvinteren dumpet to bøker om innvandring ned i postkassa. Den ene var det ultraliberale manifestet Dette landet er også vårt. En innvandrers manifest av Suketu Metha (Res Publica) og den andre var Halvor Foslis utrop om hva innvandring fører til for nasjonen Norge. Forsøk på å sammenligne og trekke trådene mellom posisjonene kjørte seg fast. Den enkleste veien ut ble en anmeldelse av den innvandringsliberale boken. Foslis bok ble liggende på pulten, men etter Prosa-oppstyret har den ropt etter en lesning.
Halvor Fosli har utgitt bøker på anerkjente forlag i 25 år. For fem år siden utga han Fremmed i eget land (Vigmostad & Bjørke). Det var en samtalebok om å bli hvit minoritet i eget land, i Groruddalen nærmere bestemt. Denne gang kommer manuset på Document Forlag som drives av det innvandringskritiske nettstedet med samme navn. Utgiverens renomme og den lite subtile tittelen Mot et nasjonalt sammenbrudd utfordrer opplagt velviljen man møter teksten med.
Samfunnsomdannende drivkrefter
Halvor Fosli:
Mot nasjonalt sammenbrudd. Norge i masseinnvandringens tid
Document Forlag
407 sider
Foslis bok er et ideologisk skrift. Han vil snakke prinsipielt om hva det er å være norsk og hva man skal kreve av de som kommer for å bo her. Diskusjonen kan sammenfattes i et engelsk begrepspar: Norge må være a melting pot, ikke a salat bowl. Han er en konservativ nordmann, og det er maktpåliggende å trekke opp grensene for hvordan vi i majoritetsbefolkningen ønsker at denne nasjonen skal være. Nordmenn vil i fremtiden komme i mange slags sjatteringer, bedyrer han, men vi kan ikke tillate at de danner parallelle samfunn og i generasjoner beholder en uklar nasjonal identitet.
Forfatteren har kunnskap og et stort kildetilfang som det redegjøres grundig for i noteapparatet. Uansett om man er enig eller ei, så er flere av kapitelene sterk og god polemikk. De deskriptive kapitlene bør det ikke stå strid om. Norsk Monitor sier ganske nøkternt i en analyse i 2018 at Norge blitt forvandlet fra et ganske homogent til et mer heterogent kulturelt og etnisk samfunn. I 1993 var ni prosent av Oslo innbyggere innvandrere fra Afrika, Asia eller Latin-Amerika. I 2015 hadde andelen kommet opp i 20 prosent. Stovner, Søndre Nordstrand og Alna hadde henholdsvis 44, 40 og 39 prosent innvandrere eller barn av innvandrere fra Afrika, Asia og Latin-Amerika. Det kan på bakgrunn av disse tallene neppe være kontroversielt at innvandringen er en av de mest samfunnsomdannende drivkreftene i vår levetid.
Det går seg ikke til
Fosli er ikke en forfatter som ønsker å balansere hensyn. Boka er en dystopi om hva som skjer med Norge as we speak. Man håper det vil ordne seg, med 2. generasjon går det bedre! Det har forfatteren ingen tro på. Han mener at en videreføring av dagens innvandring vil skape mer kriminalitet, mer utenforskap, parallellsamfunn og konflikter. Den tilliten som må være tilstede i et samfunn der store verdier omfordeles via staten – med andre ord velferdsordningene våre – blir ikke mulig å opprettholde. Norge kan bli et Bosnia, eller skal vi like gjerne si Malmø.
Trusselen er de som ikke vil la seg assimilere. Dette dreier seg primært om muslimer, og religionens rolle er åpenbar. Det som ligger i potten er verdens beste samfunn, våre liberale verdier, vårt samhold og tillit til hverandre. Norske myndigheter, politikere, «den moralske eliten» og det profesjonelt statsstøttede apparatet med egeninteresse i vedvarende høy innvandring, har en søvngjengeraktig holdning til at Norge i løpet av en halv generasjon er omformet til et samfunn hvor etniske nordmenn blir i mindretall og fremmedgjort i egen by – og etter hvert i eget land. Norge har ikke absorberingsevne for flere med muslimsk bakgrunn, vi trenger ikke arbeidskraften og vi har aldri invitert den inn.
Gjenbruksstasjonen
Utover i lesningen trettes man av at Fosli må forfølge alle spor som en harehund i brunst. Det er mye som må sies, så mange snillister og elitister som skal dukkes, gamle debatter videreføres i bokform. Boka blir en gjenbruksstasjon for negative hendelser og kjente problemer knyttet til innvandring. Knapt noe problem er for lite til å bli en del av fortellingen om Norges forfall, som at svømmebassengene i Oslo må klores sterkere fordi innvandrerungdommene ikke dusjer. Det er en styrke med de talende eksemplene, men alt med måte. Hvis Fosli i en annen verden som forlagsredaktør (han har vært en erfaren sådan) hadde fått dette manuset til vurdering, så kan det tenkes han hadde gitt den ordgytende forfatter beskjed om at ikke alt hjertet er fullt av trenger manus å renne over med. Med karakteristikker av typen «karnevalets tid er forbi» om regjeringens innvandringspolitikk, gis et inntrykket av en arg mann.
Hvilke standpunkt er ekstreme?
Indisk-amerikanske Suketu Metha argumenter for at immigranter har en moralsk rett til å komme til de rike landene, de vil komme i økende grad og det er ingen gode grunner til at de må gi slipp på sin identitet. Fri innvandring er en utopi. Foslis budskap om å stanse fremmedkulturell innvandring er også en utopi, det strider mot det sentrale prinsippet i asylretten. Men det er ikke ekstremt å bringe noen av disse posisjonene fram. Fosli har selvsagt rett i at asylsystemet er en gjennomhullet ost. Man vet at fleste som får opphold i Norge ikke innfrir konvensjonskravene, det er snarere slik at de blir fordi man ikke klarer å returnere mange av dem. Selv UDI-direktør Forfang har i en blogg etter migrasjonskrisen i 2015 kritisert systemet han forvalter. Han erkjenner at det ikke er noen rettferdighet i at de som klarer å komme innenfor grensene er de som gis opphold.
I substans representerer ikke Fosli et marginalt synspunkt når det gjelder krav om assimilering. SSBs intervjuundersøkelser om holdninger til innvandring viser et stødig flertall for utsagnet «innvandrere i Norge bør bestrebe seg på å bli så like nordmenn som mulig». Samme studie viser imidlertid at nordmenn gjennomgående ikke er negative til innvandring og innvandrere. Holdningene har dreid i mer liberal retning. De store problemene Fosli beskriver synes ikke å stemme overens med flertallets erfaringer. Og ærlig talt, vi som bor i Oslo og omegn møter innvandrere på mange arenaer, og det er da ikke noe vi bare har negative erfaringer med? Det hjelper lite å banne i mørket. Anmelderen gir likevel Fosli rett i at den hvite utvandringen fra bydeler der innvandrerne blir mange, taler en historie. Folk stemmer med beina. Anmelderen har selv hatt syv år på Holmlia og flyttet ut av byen og bydelen.
Må leve med uenigheten
Polemikken om tidsskriftet Prosas refusjon av Per E. Hems anmeldelse av Foslis bok skjer i spaltene idet disse linjene skrives. Et av argumentene for refusjonen, er at en anmeldelse av en bok av denne karakter stiller store krav til det analytiske nivået. Denne anmelder har selvsagt ikke noe håp om å leve opp til så høye krav. På den annen side, så merket man seg at anmeldelsene av den innvandringsliberale boka til Suketu Metha fra de fleste anmelderes hånd var ganske ukritisk bejublende. Min anmeldelse inkludert.
Professor og tidligere SV-politiker Ottar Brox, forfatteren av den sosiologiske klassikeren Hva skjer i Nord-Norge, skrev i 1991 om innvandringsdebatten i boka Jeg er ikke rasist, men… I en passasje reflekterer Brox over at vi må venne oss til at å leve med at nasjonen ikke klarer å bygge en intellektuell og moralsk enighet, vi må venne oss til at nasjonen er delt i to. Et permanent mindretall vil mene at flertallet styrer umoralsk og i strid med all fornuft.
Etter 30 års praksis i uenighet om immigrasjon og innvandring, var Brox’ synspunkt ganske treffende. Av dette utledes at det ikke er noen grunn til å kneble velbegrunnede ytringer. Vi trenger både debatt og dissens. Foslis bok er et krast innlegg, men dog en polemikk det må være plass til.
KJELL SOLEM
