Ville bli lyriker

Torkil Damhaug (Foto: Agnete Brun)

Torkil Damhaug røper i podcasten Helt kriminelt at han ikke har lagt lyrikk-drømmen på hylla, og forteller om sin nye krimbok.

– Jeg har ikke gitt det opp fullstendig. I dikt så jobber man med språket på mikronivå. De virkelige gode lyrikerne er med og utvikle språket til glede for oss alle, så det er spennende å jobbe med, forteller Torkil Damhaug til podcasten Helt kriminelt med Elin & Ellen.

Damhaug debuterte som forfatter med romanen Flykt, måne i 1996, men allerede i i 1977 hadde han et dikt på trykk i diktantologien ”Unge Tanker”, som ble utgitt av Den Norske Bokklubben. I samme antologi fant man også tekster av, i dag, kjente krimforfattere som Anne Holt og Unni Lindell, samt lyrikere som Håvard Rem og Ove Røsbak.

– Du ble enten krimforfatter eller lyriker av å være med der, tydeligvis, sier Damhaug. Han hadde skrevet lyriske tekster siden 16-17 års alderen.

– Den gang var det å være poet det største man kunne tenke seg innenfor litteraturen, dikt var det som var nærmest musikken. Jeg sendte inn tekster til forlagene og hadde forventet at jeg var veldig nær en nobelpris med det første jeg sendte inn, også viste det seg også at den ble refusert, til min store forbløffelse. Jeg hadde en følelse av at dette skal jeg gjøre, bli forfatter. Det var prosalyrikk, tett på livet mitt. Det lå nok en roman i det stoffet. Det var nok også noe av det som gjorde at jeg ikke fikk det helt til, før jeg begynte å skrive en roman. Da falt ting på plass, forteller Damhaug.

LYTT HER: Første episode av Helt kriminelt – Gjest: Torkil Damhaug

Musikk viktig for skrivingen

Interessen for musikk er noe han bruker aktivt inn i skrivingen av sine krimbøker.

– Jeg hører mye musikk, og der er jeg også sjangeroverskridende. Hører alt fra Stones, Pink Floyd og svenske danseband til Gustav Mahler, det hører med alt sammen. Og det kan sette i gang en lyst til å forme. Hadde jeg hatt større talent for musikk, så ville jeg kanskje drevet med musikk, men når jeg ikke har det og skal hente den impulsen inn i språket, så kan det gi meg veldig mye. Jeg har et rom med noen trommer hjemme, hvor jeg kan sitte og hamre, spille på Djembe – afrikanske trommer med kuskinn eller geiteskinn, hvor du kan sitte og bare lage rytmer og liksom tømme sinnet på en måte. Jeg har også et trommesett, som jeg kan bruke til egen glede. Men det har også noe med rytme å gjøre.

Damhaug forteller at han jobber mye med klangen i språket i bøkene.

– Jeg er veldig opptatt av bilde, klang og tone i språket, og jobber veldig mye med det. Når boken er levert og kunne vært ferdig, så fortsetter den jobben og det er noe av det jeg liker aller best, å sitte å endre litt på rytmer og klang i språket og sitte og lytte til hvordan det nå høres ut. Og det er vel sikkert litt av lyrikeren i meg som får mulighet til å jobbe med tekst i et helt annet format, reflekterer han.

Anser seg ikke som krimforfatter

Damhaug er en av få som har mottatt Rivertonprisen to ganger, for Ildmannen i 2011  og Den femte årstid i 2016. Og han er en av Norges mest anerkjente krimforfattere, men selv liker han ikke å sette seg i bås.

– Jeg har ikke noe imot å kalle meg, eller at andre kaller meg krimforfatter, det er en hederstittel, men når jeg setter meg ned for å skrive noe så tenker jeg ikke at ”jeg er krimforfatter, jeg må skrive krim”. Tvert imot, da skal jeg være helt fri til å kunne skrive noe som engasjerer meg og som angår meg, uansett hvilken retning det går i og uansett hvilken sjanger jeg ender opp i. Den friheten er jeg helt nødt til å ha med meg.

Han føler ikke at han må oppfylle noen forventninger fra leserne i sin skriving.

– Jeg tror de leserne som liker mine bøker liker akkurat det som er sjangeroverskridende ved dem også. Men hvis jeg nå skal gi ut en diktsamling, så skal i hvert fall det stå på forsiden da, at dette er dikt.

Ny roman

Damhaug er snart aktuell med en ny roman som knytter an til Se Meg, Medusa fra 2007 og Overlord fra 2006.

– Det er en psykologisk roman, men det er også en psykologisk thriller. Den har veldig mye psykologisk romanstoff som dreier seg om relasjoner mellom mennesker, hva skjer i relasjonene og hva skjer når en relasjon blir satt på prøve. Når det skjer noe nytt eller dramatisk, hva skjer mellom mennesker, som den psykologiske romanen alltid har vært opptatt av og det skriver jeg da inn i en spenningshistorie, og det gjør jeg også nå. Om balansen er mer over mot en psykologisk roman eller mer over mot en psykologisk thriller, det vet jeg ikke om jeg kan si helt sikkert ennå, men den ligger i dette grenselandet som jeg befinner meg i, forklarer Damhaug.

Helt kriminelt med Elin og Ellen produseres av Både Og.