Vil ikke skremme leserne

Nora Dåsnes (Foto: Bok365)

– Jeg vil jo ikke at leserne skal bli mer redde. Samtidig kan jeg ikke være uærlig og si dette fikser vi, sier Nora Dåsnes. Hennes tredje barnebok, «La skogen leve», handler om klimakrisen og aktivisme.

– Jeg syns det er rart å møte folk som vet hvem jeg er uten at vi har møttes før, forteller Nora Dåsnes.

Hun er norsk barnebokverdens største rising star. Forlaget kaller henne «en superstjerne», og det er kanskje ikke så rart, når begge barnebøkene hun hittil har fått utgitt har vært store suksesser. I tillegg er Dåsnes tildelt Kulturdepartementets pris for beste tegneserie to ganger, og i det vi gjør dette intervjuer er hun nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris. Sistnevnte pris ble hun tildelt tirsdag kveld.  

– Det er selvfølgelig veldig gøy med priser, oversettelser og sånn, men jeg kan ikke tenke så mye på det når jeg jobber med nye ting. Da må jeg bare tenke at så lenge denne treffer noen, at noen får en fin leseopplevelse og kanskje kan kjenne seg igjen, det er liksom da har jeg gjort jobben min da.

Føler seg mindre ensom

– Får du prestasjonsangst?

– Det kan være litt stressende. Man kommer alltid til det punktet i en skriveprosess hvor man tenker at «nå har jeg laget noe skikkelig dårlig, og dette er flaut for forlaget hvis det ikke går bra». Men da må jeg arbeide meg frem til et punkt hvor jeg tenker at dette kan jeg i hvert fall stå inne for, det går greit om den ikke får så mye oppmerksomhet, for jeg vet at jeg har gjort så godt jeg kan.

Men mye oppmerksomhet er nettopp det hun har fått for bøkene sine. Og det er tilbakemeldingene fra leserne hun setter mest pris på:

– Det som har betydd mest, har vært at så mange har kjent seg igjen i historiene mine, for de har føltes veldig personlige for meg. Når man plutselig får meldinger fra folk i Østerrike som elsket Ti kniver i hjertet, eller meldinger fra Frankrike om at datteren har lest boken fem ganger denne uken, så er det skikkelig, skikkelig fint. Det fineste bøker gjør er at man kan føle seg litt mindre rar og ensom, og gjennom sånne tilbakemeldinger får jo jeg bekreftet det samme.

Besøkte Natur og ungdom

– Det er mange som har spurt om det kom en oppfølger til Ti kniver i hjertet, så jeg tenkte jeg skulle se om det var mulig. Ti kniver i hjertet var ikke tenkt som starten på en serie, så Tuva sin historie var ferdig fortalt. Da forsøkte jeg å bytte perspektiv, for å se om det ga noe – og da dukket Bao sin stemme opp, forteller Dåsnes.

Resultatet er La skogen leve, hvor handlingen kretser om klimaaktivisme.

FANT NYTT PERSPEKTIV: Nora Dåsnes fant Baos stemme ved å skifte perspektiv. (Foto: Nora Steenberg)

– Bao er med i elevrådet, og på et møte fremmer FAU et forslag om å rive store deler av skogen bak skolen for å utvide parkeringsplassen fordi de synes trafikksikkerheten er blitt for dårlig. Det kan ikke Bao la dem gjøre uten protester. Boken handler om hennes kamp for å organisere vennene sine og overbevise de voksne om å bevare skogen, forteller Dåsnes.

Bao går fra skanse til skanse i sin kamp for å få de voksne til å forstå at forslaget deres er en skikkelig dum ting.

– Jeg besøkte Natur og ungdom, for jeg har jo ikke protestert på den måten Bao gjør. Derfor ville jeg se hvordan de jobber, hva de tenker om sivil ulydighet og hvordan det påvirker deres egen klimaangst å jobbe på den måten. Mange av dem fortalte at de ble mindre engstelige etter de begynte å engasjere seg, fordi de følte de gjorde noe med problemet og at de ikke lenger følte på en maktesløshet.

– Her er mye mer farger!

Selv om La skogen leve utspiller seg i samme univers som i Ti kniver i hjertet, forteller Dåsnes at bøkene skiller seg fra hverandre:

– Her er det ikke lenger det dagbokelementet. Jeg følte det ble for likt Tuva sin stemme, og det føltes ikkeautentisk. Det er også mer action i denne boken, fordi Bao er en veldig aktiv karakter.

Dåsnes’ forrige bok, Ubesvart anrop, bok benyttet seg av en dempet fargebruk, hvor det gikk mest i blåfarger. Det er ikke tilfellet i La skogen leve.

MER FARGER: Trass et evig regnvær, er det mer fargebruk i «La skogen leve».

– Her er det mye mer farger! Jeg er veldig glad i farger, så i det stilistiske grepet i forrige bok måtte jeg kontrollere meg skikkelig.

Samtidig kretser også Dåsnes’ høstaktuelle bok rundt barn i tolvårsalderen. Hva er det med denne alderen Dåsnes finner fascinerende?

– Jeg syns tolvåringene jeg møter på skoleturneer er veldig kule å snakke med, for de kan snakke om hva som helst. De følger med på nyhetene, har mye refleksjoner og meninger, men så blir de ikke tatt helt seriøst av de voksne. De har en veldig sterk rettferdighetssans, og er ganske kompromissløse. Dessuten er det en spennende alder, fordi det skjer så mye identitetskaping.

– Klimapolitikk er kjempekomplisert

– Det er mye som er skummelt med klimatematikken, og i den alderen som Bao er, føler mange seg veldig maktesløse. De har jo ikke stemmerett, og det kjennes veldig lenge til man er 18, sier Dåsnes.

– Klimapolitikk er kjempekomplisert, forteller Dåsnes, som bestemte seg for å ikke dykke for dypt inn i den problematikken, men heller formidle hva man kan gjøre når man har et engasjement.

– Jeg vil jo ikke at leserne skal bli mer redde. Samtidig kan jeg ikke være uærlig og si dette fikser vi. Jeg tror ikke barn tar skade av å lære om verden som den er, selvsagt med informasjon justert til deres aldersnivå. Jeg mener jo at jeg har belegg for å si at vi kan komme OK ut av klimakrisen. Vi har alle muligheter og forutsetninger for at det kan gå bra – men vi må ikke ta for gitt at det løser seg.

Vil holde leseren i hånda

Dåsnes forteller om en balansegang mellom å ikke svartmale situasjonen, samtidig som man ikke kan ta for lett på den heller. Derfor velger hun å bryte den fjerde veggen bakerst i boken, for å presentere en liste over konkrete ting barna kan gjøre for å få utløp for sitt miljøengasjement.

– Boken presenterer en del fakta som kan være litt heftig å forholde seg til for unge lesere, som konsekvensene av temperaturforandringene, klimaflyktninger og så videre. Når man slenger ut slik informasjon, får jeg lyst til å holde dem litt ekstra i hånden. – ved å vise litt konkret hva man faktisk kan gjøre, hvilke organisasjoner man kan melde seg inn i og så videre.

VIL UNDERHOLDE LESEREN: Dåsnes håper leserne ler av vitsene hennes.

Men hun kjapper seg å legge til at boken først og fremst er skrevet for å være enn fornøyelig tidsfordriv for yngre lesere:

– Jeg vil jo også at leseren bli underholdt, le av vitsene mine og syntes det er en spennende historie.

– Nå har du skrevet om Bao og Tuva, hva med den tredje personen i gjengen?

– Jeg har som mål å skrive Linneas bok, og har allerede noen ideer om hva den kan handle om.

 

 

0 Delinger