– Det er de unge menneskene som opp gjennom historien gjerne har hatt rett, politisk sett, om vi ser stort på det, sier Jens M. Johansson. Han er aktuell med romanen «Familieverdier».
Romanen Familieverdier har allerede rukket å vekke oppsikt. Ikke minst skrev NRK sin anmelder nylig: «Hvilken satirisk svir å lese!» For her kan man finne en klype dansk dogmefilm, en teskje Bergman – og mengder av samtidsharselering. Eller «parodi fra de øvre rekker i velstandsregisteret», som NRKs kritiker skriver videre.
Om bakgrunnen for romanen, sier forfatteren til NTB:
– Jeg var sint på verden, tror jeg. På det jeg opplevde som folks manglende vilje til å forestille seg hvordan andre har det. Kanskje da særlig de som ikke tilhører majoriteten, sånn som jeg selv i høyeste grad gjør. Tvert imot synes jeg det virker som om majoriteten begynner å dytte tilbake. Nå får det liksom være grenser for hvor mange rettigheter, likestilling og like muligheter vi skal ha.
– Det er et ulekkert syn. I det hele tatt har jeg i de siste bøkene vendt oppmerksomheten mot det som skjer i omverden i større grad, fordi det har føltes nødvendig, slår han fast.
Skeptisk
Det er mange nesten elleville ingredienser i Familieverdier. Men samtidig mye som også virker nokså sannsynlig. Som to såkalt «woke» tenåringsbarn.
– Jeg er egentlig skeptisk til bruken av woke, fordi det nå ofte blir brukt nedsettende om mennesker som er yngre enn de som framfører kritikken. Mitt inntrykk er at det er de unge menneskene som opp gjennom historien gjerne har hatt rett, politisk sett, om vi ser stort på det. Jeg ser ingen grunn til at dette skal ha forandret seg bare fordi jeg selv ikke lenger tilhører den gruppen. Vi middelaldrende må skjerpe oss, synes jeg. Ta oss sammen, sier forfatteren.
– Det er mange lattervekkende scener i boken din. Hadde du det gøy selv da du skrev dette, Johansson?
– Ja, jeg må prøve å ha det gøy. Ikke minst som en ren overlevelsesmekanisme. En vei ut av mitt eget sinne. Se på verden med litt lys, den er jo full av komikk, midt i alt. Jeg håper også jeg kan spre litt av den befriende gleden ved å peke på det komiske – men helst uten å gi slipp på sinnet og desperasjonen, forklarer Johansson.
Desperat
Forfatteren gir oss følgende presentasjon av opptakten i boken:
– Hovedpersonen er en tidligere tennisproff som har blitt forretningsmann, og mislyktes. Boken beskriver den korte veien fra rikdom til ikke å ha noe som helst igjen. Storm Sandberg har et vinnende vesen, men mister både kone og mye av kontakten med tenåringsbarna. Han har brått ikke engang et eget sted bo, knapt penger til mat og han begynner – om mulig – å lyve enda mer enn før.
– Til sist, i et desperat forsøk på å reise seg, bestemmer han seg altså av alle ting for å sette opp den greske tragedien Medea på Folketeatret – som musikal.
Tilhørighet
Johansson drømmer om leser-tilbakemeldinger som: «Dette er absolutt samfunnskritikk, men jøssenavn så gøy det er!».
– En av mine helter – Joan Didion, amerikansk forfatter og journalist – skrev «we tell ourselves stories in order to live». Jeg tror også vi forteller hverandre historier for å leve. Om ikke akkurat bøker er viktige, så tror jeg historier er det, framholder forfatteren – og legger til:
– For min del får de meg til å føle en tilhørighet. Beskrivelsen av en enkel detalj, regnvann som renner ned i en kum ved en fortauskant, for eksempel, kan få meg til å ane noe om det å være menneske på jorden. Jeg kan ikke forklare helt hvorfor, men sånn er det.
– Når det gjelder papirbokas framtid, er jeg ikke så bekymret. Folk må få lese hvordan de vil, eller lytte, men forfatteren må få ordentlig betalt. Det skjer ikke nå, og det bekymrer meg at forlagene ikke viser en større vilje til å gjøre det.
