Verden feirer poesien

Vi feirer dagen med å markere åpningen av Vindtornfestivalen, samt med en robust tekst av Henning Bergsvåg.

Verdens poesidag, ble innført av UNESCO i 1999, med formål å «skape oppmerksomhet rundt lesing, skriving, publisering og læring av poesi over hele verden». Her hjemme meldes det om arrangementer i bibliotek og kulturhus over det ganske land.

I Drammen betyr poesidagen starten på Vindtornfestivalen med spennende arrangementer til og med lørdag. Festivalen avsluttes i Drammen teater lørdag kveld, da får vi vite hvem som vinner årets Triztan Vindtorn poesipris på 100.000 kroner. Prisen ble innstiftet i 2013. Tidligere prisvinner har vært Terje Dragseth, Stein Mehren, Gro Dahle og Inger Elisabeth Hansen.

Triztan Vindtorn (1942-2009)

Tema for årets festival er poesi og musikk.

Hele programmet finner du her.

 

Som markering av dagen har vi gleden av å dele en robust og nydelig tekst, skrevet av Bergens-poeten Henning H. Bergsvåg. Bergsvåg (f. 1974) debuterte i 2000 med diktsamlingen Newfoundland. Etter dette har det kommet fem samlinger. Den siste kom i fjor: Du er ikke her (Gyldendal), og som blant andre Aftenpostens anmelder Henning Howlid Wærp mente var en av bokhøstens sterkeste diktsamlinger.

Men altså her, en frittstående tekst i anledning dagen:

 

HVORFOR SKRIVER DU DIKT, HENNING BERGSVÅG?

Jeg skriver poesi fordi jeg ikke forstår poesi.

Jeg skriver poesi fordi jeg ikke stoler et sekund på språket.

Jeg skriver poesi fordi det er så jævlig lett.

Jeg skriver poesi fordi Claude Royet-Journoud ventet nøyaktig 25 sekunder mellom hver setning den 25. mai 2000, i stadsbiblioteket i Stockholm.

Jeg skriver poesi fordi ordene inneholder skjulte passasjer til verdener der ekstase er næring for nyfødte, åttebeinte føll.

Jeg skriver poesi fordi ordene ikke egentlig fins.

Jeg skriver poesi fordi det er umulig.

Jeg skriver poesi fordi en jente jeg var forelsket i på ungdomsskolen fikk meg til å høre på The Cure, selv om jeg hatet det og egentlig hørte på Øystein Sunde i skjul.

Jeg skriver poesi fordi det er det stikk motsatte av debatt; poesi handler om å ikke vite en dritt.

Jeg skriver poesi fordi diktene mine ikke blir lest av Knut Hoem i NRK.

Jeg skriver poesi fordi det gir en rus som river hodet mitt i stykker.

Jeg skriver poesi fordi jeg allerede vet oppskriften på et sinnssykt godt dikt.

Jeg skriver poesi fordi døden har grodd øyne i meg.

Jeg skriver poesi fordi bare i diktene kan jeg være like kjedelig som jeg egentlig er.

Jeg skriver poesi fordi det gir meg rett til å gå med hatt uten å føle meg dum.

Jeg skriver poesi fordi fuglene kan ikke skrive diktene sine sjøl.

Jeg skriver poesi fordi Richard Brautigan fikk damer fire ganger så deilig som han sjøl, og han skrev dikt.

Jeg skriver poesi fordi jeg har liljer som sprekker ut av fingrene mine.

Jeg skriver poesi fordi William S. Burroughs med ord personlig viste meg veien gjennom dødsriket.

Jeg skriver poesi fordi det alltid til slutt fører til vin og øl.

Jeg skriver poesi fordi Tomas Espedal sier det.

Jeg skriver poesi fordi leseren kan lukke øynene og se det samme mørket som meg.

Jeg skriver poesi fordi hvorfor i helvete skal jeg gidde å skrive romaner.

Jeg skriver poesi for å vekke en sovende kropp, ingensteds.

Jeg skriver poesi fordi den gjør meg forelsket.

Jeg skriver poesi fordi et godt dikt glemmer man fort.

Jeg skriver poesi fordi jeg ønsker å lokalisere språket der det er som mest porøst, og så ytterligere øke forvitringen av mening.

Jeg skriver poesi fordi jeg så døden en gang i mørket som liten gutt, men den sa ingenting til meg.

Jeg skriver poesi fordi det holder ansiktet mitt i ro.

Jeg skriver poesi fordi jeg kjenner alle mine lesere personlig.

Jeg skriver poesi fordi om natten kan jeg se med stemmen.

Jeg skriver poesi fordi jeg destillerer treffpunkter mellom sjel og språk.

Jeg skriver poesi fordi jeg engang våknet av en stor fugl som bakset på altanen. Så ble alt svart.

Jeg skriver poesi fordi jeg hater å skrive. Det byr meg intenst imot.

Jeg skriver poesi fordi jeg lengter mot den mest kompliserte form for kjærlighet.

Jeg skriver poesi fordi jeg tre år gammel så ut av stuevinduet og oppdaget at verden var forsvunnet.

Jeg skriver poesi fordi jeg ønsker å skrive verden tilbake.

Jeg skriver poesi fordi min far døde da jeg var 17 år og ingen gråt kom ut av meg.

Jeg skriver poesi fordi språket mitt er ikke mitt.

Jeg skriver poesi fordi jeg ikke kan utstå mine egne tanker.

Jeg skriver poesi fordi en nyvasket hvit skjorte henger på dørhåndtaket.


 (Skrevet i anledning verdens poesidag. Tidligere publisert i Morgenbladet og Bergens Tidende)
Foto av Tristan Vindtorn, 1996: Herdis Maria Siegert
Hovedfoto: Helge Skodvin
0 Delinger