Vemodig og varm ferd på fjorden

Da Frode Grytten seint i november fikk Brageprisen for sin roman om ferjemannen Nils Vik, var det andre gangen forfatteren kunne løfte trofeet. Første gang var så langt tilbake som i 1999, da Grytten i Bikubesong tok oss med til en arbeiderblokk i Odda og lot oss bli kjent med beboerne der.

Siden har han fortrinnsvis skrevet noveller og lyrikk, og hans siste roman ligger så pass langt tilbake som i 2013. Kanskje har årets nye roman ligget og vaket i bakhodet hans, mens han har ferdigstilt andre prosjekt? Sikkert er i hvert fall at Den dagen Nils Vik døde representerer et nytt høydepunkt i Frode Gryttens prisbelønte karriere.

Frode Grytten:
Den dagen Nils Vik døde

Roman
Forlaget Oktober
171 sider

Forfatterens to Brageprisvinnere er to helt ulike romaner, men har i det minste det til felles at de tar utgangspunkt i hverdagen til «vanlige folk» og gjennom det tegner portretter og belyser ulike livsskjebner.

I det ytre er Den dagen Nils Vik døde (som også ble Bokhandlerpris-nominert) fortellingen om den siste dagen i en gammel ferjemanns liv, men det er like mye en feiring av levd liv, med fokus framfor alt på vennskap og kjærlighet, i alle dens komplekse former. Ypperlig skrevet fram og levendegjort gjennom Gryttens nøkterne, nedpå-prosa.

Oppbruddet

Når vi først treffer Nils Vik, «ein enkel mann med ein enkel jobb», er det morgen på hans siste dag. Han barberer seg med skjelvende hånd, lar avisa ligge ulest og bærer madrassen ut på tunet og tenner på, før han stille rusler ned til vannet. Han ser opp mot huset en siste gang før han går ombord i den lille skyssbåten som har tjent ham til livets opphold siden han var 14 år. Han stevner utover fjorden, mot den fjerne horisonten hvor den store tomheten venter.

Han har planlagt dette. Kona Marta er for lengst død, de to voksne døtrene er etablert utenbys med egne liv og det er bygget ny bru over fjorden. Det er ikke lenger behov for ham og hans tjenester. Enkemannen er klar for å forlate livet. Gjennom tiår har han fraktet folk og fe over fjorden og tilbake, nå er det han som skal over til den andre siden, til dødens rike.

Livet passerer revy

Og mens båten sakte tøffer over vannet får Nils Vik god tid til å reflektere over det som ble og ikke ble. Vi blir presentert for Marta, hans kjæreste som ble hans kone og mor til hans to døtre. Samlivet bød på både oppturer og nedturer, og Nils hadde ofte problemer med å følge henne. Men de holdt sammen og nå er alt for lengst tilgitt. Nå er det den livslange kjærligheten som gjelder, og vi får føle på den ensomheten som savnet etter Marta har etterlatt Nils med. Nils Vik har alltid vært av den staute typen og en mann av få ord, nå fyller han stillheten med tanker og observasjoner.

I disse sekvensene glir forfatteren sømløst mellom fortid og nåtid, der minnene fra samlivet blander seg med tanker og refleksjoner knyttet til vår egen tid. Alt mens livet passerer langsomt i revy. Med på denne siste ferden med Marta (som også båten heter) er hans trofaste følgesvenn Luna, hunden som for lengst er død. Sammen snakker de om alt de har opplevd, mens Nils konfererer med loggboka hvor han nøysomt har listet opp alle passasjerer han har fraktet. Noen ganger bare med navn, andre ganger med noen få karakteristikker og av og til med fyldige notater.

Minnene strømmer på

På hvert nes Luna og han passerer dukker de opp, passasjerene han en gang i tida har fraktet over fjorden. Og etter hvert som han tar dem om bord blir vi kjent både med deres historie og deres forhold til Nils Vik. Vi får møte den langhåra gitargutten som ingen andre enn Nils så. Vi får treffe den gamle og bitre skolelæreren Alstadsæther og vi blir kjent med einstøingen Jens Hauge som rykker inn kontaktannonser og dresser seg opp når han hver tredje uke skal til byen i sin jakt på kjærligheten. Eller i det minste på noen som kan holde ham selskap og holde ensomheten stangen.

Nils Vik plukker også opp gamlepresten, et forelsket ektepar, et kranglende kjærestepar, en gravid ungjente samt ordføreren og statsministeren med journalister på slep. Og noen til. Alle døde eller borte nå. Alle snakker han med, i sitt indre. Og gang på gang erfarer vi at det som i utgangspunktet er en enkel skyss over fjorden, rommer så mye mer. Det rommer hele livet, i all sin kompleksitet.

Vemodig og vakkert

Samtidig som vi følger Nils Vik på hans siste reise, er vi med på en kjærlighetserklæring til en svunnen tid, til en kystkultur ikke helt ulik den Frode Grytten vokste opp med. Men Grytten forlot Odda for flere tiår siden, og utviklingen ved den navnløse fjorden har gjort Nils Vik overflødig. Men i stedet for å bli bitter møter Nils det nye med et pragmatisk sinn. Han kan jo skjønne at endringer må skje, i samfunnet som i livet. Og kanskje er det egentlig ikke så farlig. For sånn totalt sett, synes han å oppsummere, så har vel livet tross alt vært ganske greit. Selv om det nå har løpt fra ham.

Det hviler et vemod over Nils Viks siste reise, svært vakkert formidlet gjennom Frode Gryttens stillferdige og nøkterne språk. Som Nils Vik veier Grytten sine ord med omhu, og spenningen og stemningene som bygger seg opp underveis finner vi gjerne i det usagte. Grytten lar det bli med poetisk og varsomme antydninger, som noe vi kan utdype og fargelegge, mens vi nyter livet ombord i selskap med Nils Vik og hans passasjerer.

LEIF GJERSTAD