Velskrevet spionthriller

Foto: Atle Nielsen

Ulvefellen er tidvis meget spennende, men har også perioder med liten fremdrift og et uoversiktlig persongalleri.

Aslak Nore har skrevet en ganske god spionthriller fra krigens Berlin og Oslo. Med en norsk spion (enda en) i hovedrollen.

Ulvefellen er til tider meget spennende, men har også perioder med liten fremdrift og et persongalleri som iblant er så mangfoldig at denne anmelder sliter med å holde oversikten. Handlingen er lagt til Berlin, Østersjøkysten og Oslo. Med avstikkere til østfronten i Ukraina og et krigsherjet London.


Aslak Nore:
Ulvefellen

Aschehoug
374 sider

Først gal side – så riktig

Ved bokens begynnelse er den unge nordmannen Henry Storm frontkjemper i Ukraina, og det han ser der setter dype spor, så dype at han bryter med nazismen og det han trodde på ved krigens begynnelse. I tillegg har hans tidligere kjæreste blitt med i hjemmefronten og dessuten forelsket seg i en ufordragelig karikatur av en vestkantgutt. Henry føler uansett at han må gjøre en slags bot, og da han via gamle tyske kontakter får sjansen til å videreutdanne seg i Berlin, slår han til. Motivet er å forsøke å bidra derfra, denne gang fra den «riktige» siden. Og Henry vet noe andre ikke vet. På feltlasarettet på østfronten hørte han en tysk sykepleier hviske til en døende soldat at nazistene var i ferd med å utvikle et rakettvåpen som kunne avgjøre krigen. Hva hvis han klarer å smugle bevis for at det fins et slikt rakettsystem ut av Tyskland og overlevere det til de allierte?

Seilervenner

Henry tar imot tilbudet om å dra tilbake til Berlin, hvor han kommer i kontakt med polske Beatrice Skarbek, som reddes fra dødsdom i siste øyeblikk, og som senere skal spille en avgjørende rolle både i krigen og i Henrys liv.

Men Henry kommer også i kontakt med sin gamle seilervenn Werner Sorge, motpolen i romanen. Sorge jager spionen «Griffen», som trolig sitter i en sentral rolle i Berlin og lekker info til de allierte. Etter hvert skjønner Sorge at Henry kan lede ham til Griffen.

Henry spiller spillet sitt klok og kynisk. Og snart er han på flukt med Sorge, halve SS og hele Nazi-Tyskland i hælene. Flukten synes umulig, men Henry nøler ikke med å drepe seg vei, og han er jo gammel OL-seiler. Dermed ender det hele i en drivende spennende jakt på den stormpiskede Østersjøen, der Henry forsøker å få beviset for rakettprosjektet i sikkerhet.

Stornazist i tidsklemme

De fleste personene i Ulvefellen er troverdige og veltegnede, spesielt den tyske streberen Werner Sorge, som sliter med en slags retro-tidsklemme, der han prøver å oppfylle sine egne drømmer samtidig med at han febrilsk forsøker å være til stede for sin kone og sine barn. En stornazist i tidsklemme er bra, men jeg sliter litt med å få skikkelig tak på hovedpersonen selv. Jeg evner rett og slett ikke å se Henry Storm klart for meg. Er handlingene og tankene hans troverdige? Hva er egentlig motivene hans?

Og så lider forfatteren av namedropping-syndromet. Kjente nazister både ute og hjemme har fått til dels unødvendige biroller i denne romanen.

Miljøtegningene er preget av grundig research og virker svært troverdige, men kan tidvis også fremstå som litt «flinke». Som om forfatteren gjerne vil brife med all kunnskapen han har tilegnet seg om Berlin, Oslo og for så vidt også London, i årene 1942-45.

Det tidsriktige språket flyter fint, og også preget av grundig research.

Slutten: Innlysende egentlig, og ganske finurlig. Vi vet hvem som vant krigen, men alle de små detaljene underveis kjenner vi ikke.

Og altså: En bra, spennende og velskrevet retrospionthriller. En sterk firer.

 

ATLE NIELSEN