ANMELDT: Hannah Gitmarks "Det norske hjem" (Res Publica) er en grundig og veloverveid argumentasjon for at stat og kommune må skaffe seg en boligpolitikk for alminnelige lommebøker.
Ved første øyekast kunne man tro at boktittelen spiller på noe interiørmessig og hjemmekoselig, om alle pengene nordmenn tapetserer på boligens overflater, eller noe i retning av uforlignelige Bill Brysons Hjemme, der en vandring fra rom til rom i en gammel prestegård i Norfolk blir en kulturhistorie om omgangsformer, kosthold, bygningsteknikker og sosiale forhold.
Nei, Hannah Gitmarks norske hjem handler om basisen, økonomien og politikken som ligger til grunn for boligen, som har gjort den til manges pengebinge. Vi spekulerer i verdistigning og har nesten alle mann fått oss en «boligkarriere».
De som er innenfor
Boliger er blitt dyre i pressområder, men det er skattefordeler å høste for dem som kommer innenfor. De som ikke har råd, må leie og får ikke spise av frukten. Folk med vanlig inntekter stenges ute, hevder forfatteren. Sykepleiere og brannfolk har ikke råd til å kjøpe seg et krypinn i byen der de bor.
Da bobla sprakk
Hannah Gitmark:
Det norske hjem. Fra velferdsgode til spekulasjonsobjekt
Res Publica
284 sider
Med tiltak som demper prisveksten kan flere kommet inn i markedet, og flere kan investere penger i produktiv virksomhet framfor å binde 70 prosent av formuen i boligen. Med alle eggene i én kurv er boligsektoren blitt en fare for landets økonomiske stabilitet. Gjeldsoppbyggingen går hånd i hånd med prisstigningen. Det kan bli en gjeldsfelle. Boligprisene har vokst dobbelt så mye som lønnsveksten over mange år, og det er lenge siden økonomene kunne forklare dette med fundamentale faktorer.
Norsk boligsektor gikk fra å være et av de mest regulerte boligmarkeder til med ett slag bli overlatt markedet tidlig på 1980-tallet. Vi fikk lånefest, jappetid og krisetid. Forfatteren har satt seg ned med 91 år gamle Kåre Willoch i hans favorittrestaurant, stortingsrestauranten, men det er ikke så mange linjer av den samtalen vi tilgodesees. Ikke mer enn at Willoch standhaftig holder fast på at hans regjering ikke kan lastes for at boblen sprakk mot slutten av tiåret.
Veloverveide argumenter
Boka er utgitt av Res Publica og forfatteren er fagsjef i den nærstående sosialdemokratiske tankesmien Agenda. Hannah Gitmark gyver løs på spørsmålene om hvordan boligmarkedet kan bli mer rettferdig, og skygger ikke unna skattespørsmålet. Hun mener boliger må beskattes på linje med annen formue. AUF har tatt opp tråden og vil ha mer skatt å bolig.
«Jeg håper det», skriver Trygve Hegnar lakonisk i Finansavisen dagen etter. For boligskatt er borgerlig hjemmebane. Og det er vanskelig å forstå at noe parti vest for SV kan tjene på en omkamp.
Gitmark er grundig og hun er ikke dogmatisk. Argumenter for og mot reguleringer og skattlegging legges pent i hver sin vekt. Gitmark har pløyd utredninger, bøker og forskningsrapporter siden Gerhardsen og før det. Tenk at det er morsomt å lese om boligbeskatningen i Oslo på 1800-tallet! Tematikken er kompleks, men boka har driv. Kapitlene om hva andre, helt kapitalistiske markedsøkonomier gjør for å utvide et ikke-kommersielt boligtilbud bør møtes med nysgjerrighet. Det ryktes allerede at SV, SP og AP vil vektlegge en såkalt tredje boligsektor – en inngangsbillett utenfor markedet – i et felles program for neste valg. Høyres talskvinne Toril Eidsheim sier at dette er gammeldags. Jeg har en mistanke om at representanten ikke er helt opplest. Boka anbefales til henne og medrepresentanter på Stortinget. Når Cameron, May og Johnson kan stå for sosial boligbygging, kan gjerne våre norske konservative se på saken.
Kampen om symbolene
Det er mange interessant glimt. Den halvt pensjonerte, men stadig slagferdige boligdemagog Peter Batta ute i Ski i Nordre Follo, gir oss en leksjon om hvordan særinteresser vinner fram med sine krav om skattelette. Man må vinne symbolene.
– Hjemmet ditt, sier Batta. – Bolig er ikke et investeringsobjekt, men et hjem, det var en setning vi alltid sa, forteller Batta som har ledet Huseiernes landsforbund i noen tiår.
– Og når vi snakker om selve hjemmet, da er det litt ufint å snakke om skatt. Vi fant alltid eksempler på dem som ikke hadde råd til å overta b-a-r-n-d-o-m-s-h-j-e-m-m-e-t. Det klinger bedre enn å snakke om å overta villaen i Holmenkollen, forklarer han.
Vi er et selveierland. Tre av fire eier egen bolig. Hva med den fjerde som står utenfor boligmarkedet? «Det har naturlig årsaker», sier Batta. Det er studenter som leier, det er de som nettopp har skilt seg og bor i midlertidig bolig, det er pendlere og så videre. Dette er nok rudimentært, men jeg kan ikke se at Gitmark gjendriver påstanden.
To-tre rykk og 3 millioner
Jeg tror forfatteren gjør ungdom en bjørnetjeneste ved å la de tro at det er umulig å få kjøpt en bolig i Oslo eller byens naboområder – selv på vanlig inntekt. Med sin egen bolighistorie viser Hannah Gitmark at det går med litt smartness. To-tre rykk på Oslos østkant har gitt henne tre millioner i egenkapital på syv år. Hvorfor skulle ikke andre klare det samme? I alle tiårene etter 1980 har man hørt at den eldre generasjon har trukket stigen opp etter seg. Det er nok av dem som har stått igjen på perrongen fordi man trodde prisene skulle ned.
KJELL SOLEM
