Tania Kjeldset vil ikke reise med Potter eller Pippi - men heller helten Emil i Lønneberget. - Mitt første store møte med humor, sier hun om bøkene.
Tania Kjeldset ble født i San Francisco, men oppvokst i Oslo. Hun er både forfatter og illustratør. Hun debuterte i 1995 med Epledammen, og har siden skrevet flere barnebøker, som blant annet serien om Stine.
Forfatter: Tania Kjeldset
Aktuell med: Stine-bøkene (Cappelen Damm)
– Hvorfor skrev du akkurat disse bøkene:
– Ideen til den første boken om Stine (Stine klasse 1A) fikk jeg fordi den yngste datteren min gruet seg så veldig til å begynne på skolen. I løpet av de fire første skoleårene hennes dukket det stadig opp nye temaer jeg fikk lov til å bruke. Stine og skoletannlegen, er for eksempel inspirert av hennes første besøk hos tannlegen som ikke gikk særlig bra. Jeg har også hatt god bruk for minner fra egen skoletid, for eksempel den strenge inspektøren som dukker opp i Stine på klassetur. Han fantes på 60-tallet, på min egen barneskole, og jeg tror aldri at han hilste på et eneste barn. Leseren kan gjennom fem bøker følge Stine og vennene hennes. Det handler om forelskelse og pinligheter om vennskap og ting man er redd for eller ikke får til. Små komedier fra skolehverdagen.
– Tre barnebok-favoritter:
– Umulig å velge favoritt, så jeg tar fire som er vanskelig å glemme i stedet: Matilda av Roald Dahl, Hans venn Flicka av Mary O Hara, Garmanns gate av Stian Hole, Reisen til Ugrilabrek av Anna Clara Tidholm.
– Anbefaling av barnebok>
– Nærmere høst av Marianne Kaurin. Boka er både sterk, rørende og spennende. Historien om 15 åringen Ilse, miljøet og menneskene som omgir henne er presist og følsomt skildret. Det dramatiske stoffet knyttet til deportasjonen av norske jøder er utnyttet på en stille, sublim måte. Kaurin formidler tidsepoken med en innlevelse som imponerer. Det er også et vakkert portrett av en ung jente på terskelen til voksenlivet. En bok som traff meg midt i hjertet.
– Hvordan jobber du?
– Jeg skriver alltid på noe, enten det er skisser til nye noveller, et roman, manus som skal ferdigstilles, eller bare drodlinger i notatboka. Mesteparten av tiden tilbringes på kontoret, eller på hyttekontoret, der jeg av og til går inn i skriveboblen for et par uker. Jeg er ganske selvkritisk, så mye av det jeg skriver er mer som skisser å regne, jeg stryker mye, og synes det er ganske vanskelig å si meg ferdig med et førsteutkast. Som mange andre forfattere, blir jeg inspirert av ting jeg ser, leser, situasjoner som oppstår, konflikter og situasjoner jeg kan være i eller observerer, og som har et følelsesmessig trykk.
– Jeg arbeider også som skrivelærer for barn og unge store deler av året. Det er givende, også fordi jeg selv får trening i å se hva som stimulerer til skriving og hvordan tekster virker på andre. Dessuten liker jeg godt å være sammen med unge mennesker. Det oppstår ofte mange interessante samtaler rundt tekstene. Det gjelder å skape en trygg atmosfære, slik at elevene klarer å legge vekk prestasjonsangst og angsten de ofte har for å si eller gjøre noe dumt.
– Din egen favorittillustrasjon
– Som barn var jeg veldig glad i Asbjørnsen og Moes eventyr, ikke minst på grunn av illustrasjonene i bøkene. Så da velger jeg tegningen av den forlatte jenta i skogen, av Otto Sinding fra eventyret «Østenfor sol og vestenfor måne» – den bringer fram den samme følelsen av å være forlatt i dag som den gang.
– Hvilken barnebok gjorde størst inntrykk på deg som barn?
– Jeg velger boka med den mest slitte ryggen. Anne fra Bjørkely av Lucy Maud Montgomery. Jeg arvet Anne av moren min. Det var noe med denne foreldreløse jenta som rørte meg veldig. Den litt strenge, men absolutt ikke humørløse, fostermoren Marilla, med det klingende mottoet: Den som er snill er pen. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg leste boka? Eller hvor mange ganger mor leste den? Men gjensynet forteller at det ikke var få. Og når jeg kikker på omslaget der den bleke, rødhårede Anne kikker tilbake på meg, kledt i lysegrønnkjolen med puffermer, da kjenner jeg at jeg er glad i henne ennå. Og det er ektefølt kjærlighet.
– Hvilken barnebokskikkelse ville du helst ha møtt?
– Det må bli Aurora i blokk Z. Den første boka jeg klarte å lese på egen hånd. Jeg hadde akkurat flyttet fra syvende etasje i en blokk på Oppsal og var syk av savn etter blokka og vennene der. Omslaget av Jo Vestly med Aurora foran høyblokken kunne ikke ha truffet bedre. Det var jo jeg som sto der. Foran høyblokka i Vetlandsveien. Jeg var nødt til å knekke lesekoden. Å lese boka var som å komme tilbake. Det var god trøst i det. Den henger så vidt sammen, men jeg kaster den aldri.
– Hva må en virkelig god barnebok inneholde?
– En tydelig stemme med en vilje. En hovedperson man kan tro på. Og en historie og et miljø det går an å leve seg inn i. Pøs på med en god blanding av humor og alvor, så har du oppskriften. Men enkelt er det ikke.
– På eventyr med Potter eller over de syv hav med Pippi?
– Jeg velger meg heller Emil fra Lønneberget, hvis det er lov. Før filmene og lydbøkene kom. En sammensatt barnebokhelt med hjerte og hjerne og ikke minst oppfinnsomhet. Mitt første store møte med humor. Pippi var helt ok, men aldri min favoritt blant Astrid Lindgrens mange barneskikkelser.
