Varmt og godt venneportrett

Hvordan skriver man en bok om forfatterskapet til kameraten som tok sitt eget liv? Det kan både være en fordel og en ulempe å skrive om et menneske du kjenner godt. Styrken er åpenbar. Du har vært tett på hovedpersonen. Du er en førstehåndskilde. Du husker samtaler og episoder. Også vennskapet og konfliktene fargelegger det du skriver om. Svakheten er kritisk distanse.

Etter selvmordet til Ari Behn 1. juledag i fjor, kom det mange skildringer av møter ulike mennesker hadde hatt med forfatteren. Beretningene kom ofte  i sosiale medier. Små, personlige anekdoter fra mennesker som hadde møtt Behn i et flyktig øyeblikk på byen. At han var et godt menneske, inkluderende og oppriktig interessert, var omkvedet.

Et møte i Marokko

Den samme opplevelsen hadde amerikaneren Carter Bays i Marokko på slutten av 1990-tallet. Samtaler om bøker og forfatterskap ble en døråpner i møtet mellom den 24 år gamle  Ari Behn og 21 år gamle Bays på Hôtel El Muniria i Tanger i 1997.

Vidar Kvalshaug:
Ari – bohemen og bøkene. Én versjon.

Sakprosa
Cappelen Damm
252 sider

Bays var ukjent for norsk offentlighet inntil han skrev en rørende og fyldig Twitter-tråd etter Behns selvmord. Her fortalte han om det varme vennskapet han hadde etablert med den unge nordmannen for over 20 år siden.

Behn banket på hotelldøren til Bays og gjorde ham oppmerksom på hvilke beatpoeter som hadde bodd der: «Så du vet det altså ikke? Du bor på rom 3. William Burroughs skrev romanen Naked Lunch på dette rommet. Og jeg bor på rom 4. Der satt Jack Kerouac og renskrev manuset fordi Burroughs var for utslått til å klare å bruke skrivemaskin selv.»

Bays ble senere en av manusforfatteren til den prisbelønnede amerikanske TV-serien «How I Met Your Mother» på CBS. Mange år senere sjekket Bays på nettet hva som hadde skjedd med den hyggelige nordmannen han hadde møtt i Marokko. Selvfølgelig hadde han blitt forfatter og giftet seg med en prinsesse. Bays kom til Oslo og minnestunden for å hedre sin avdøde venn.

Bays møte med Behn i Marokko er beskrevet i Vidar Kvalshaugs bok «Ari – bohemen og bøkene. Én versjon». Boken handler om Ari Behns forfatterskap. Og hva som formet forfatterskapet. Borte er den kulørte ukepressens krumspring rundt medieklovnen og prinsessegemalen Ari Behn. Og takk og pris for det. Det gjør denne boken høyst leseverdig.

Oppvekst og forbilder

Kvalshaug skriver godt om Ari Behn. Det er fornøyelse å følge den unge Behn på diverse dannelsesreiser i fotsporene til sine store forbilder. Allerede i tenårene ble Behn introdusert for Jack London, med femti bøker på samvittigheten. Sjømannen, gullgraveren, landstrykeren og krigskorrespondenten som døde i 1916, trolig for egen hånd, etter årelangt alkoholmisbruk. Samme endelikt fikk Ernest Hemingway, som drakk som en svamp og skjøt seg i hodet i 1961.

Interessen og beundringen de to litterære gigantene var muligens et dårlig omen om hva som skulle komme, mer enn antyder Kvalshaug i boken.

«Det var mellom disse to størrelsene i moderne litteratur en ung herre fra Moss stilte seg opp midt på nittitallet. Han hadde stått der lenge før offentligheten så ham. Han hadde lest bøkene deres i tenårene og forsøkt å skrive som sine forbilder. Det var her han hørte hjemme. Nå måtte han bli sett, oppdaget og anerkjent. Mot slutten av livet spurte Ari Behn seg selv om han hadde hatt riktige forbilder, og han besvarte spørsmålet.»

Mellom erfaring og intuisjon

Behn skrev sju bøker. Debuten Trist som faen fikk terningkast 6 av VG-anmelder Tinic Talén, og novellesamlingen ble sommeren store snakkis i 1999. Kvalshaug gir oss en grundig gjennomgang av Behns inspirasjonskilder – hos andre forfattere og i sitt eget liv.

Behn fant opp et eget begrep på sitt forfatterskap: Mytologisk realisme. I et brev til en forfatterkollega gjengitt i boken, skriver Behn: «Jeg mener jo at det kanskje mest interessante i kunstfeltet oppstår mellom erfaring og intuisjon. Jeg forholder meg ikke til et ord eller et begrep som inspirasjon (eller visjon, som nok er mer dekkende, tross alt). Jeg leter, jeg skriver.»

Tre av tekstene som til slutt ble en del av Trist som faen etter omskriving, ble publisert allerede i 1995 hos Kolon forlag. Tekstene ble en viktig pekepinn på det som skulle komme i Behns forfatterskap: «Skriv det du kjenner til, skriv ditt liv», som Hemingway ville sagt.

Rus, kunstnermyter og dødsromantikk var en del av skapelsesprosessen av forfatteren Behn. Hans forfatterskap beskrives gjennom Kvalshaugs egen erindring og fortolkning. Grunnpremisset er at leseren må stole på at det Kvalshaug husker og skriver om Behn er riktig, men heldigvis bidrar også andre kilder i boken til å gi et bredere bilde av forfatteren. Kvalshaug lar både felles Behn-venner og sentrale personer fra bokbransjen bidra, noe som uten tvil er med på å gjøre boken bedre.

«Men jeg kliner til»

Så tilbake til spørsmålet i begynnelsen. Hvordan skriver man en bok om kameraten som tok sitt eget liv? Det er alltid vanskelig å skrive en slik bok uten å bli beskyldt for å miste distansen et slikt forfatterportrett krever.

Men Kvalshaug viser vei i boken om Ari Behn, og behersker denne øvelsen godt. Boken kaster lys over hva som formet Behns forfatterskap og vil også være et godt kildedokument for nye prosjekter rundt dette. Kvalshaug oppsummerer premisset for boken veldig presist i begynnelsen, og boken må leses med dette i bakhodet.

 «Kjære venn. Denne boka har betydelige mangler og gjør deg sikkert urett. Den smisker, gjør seg til og viser folk bare små fragmenter av hele bildet. Men jeg kliner til. Det ville du likt, ikke sant?»

OVE SJØSTRØM

Merk: Vidar Kvalshaug er ansatt i BOK365. Boken er derfor vurdert utenfor vår faste kritikerstab av en anmelder uten noen relasjon til Kvalshaug.