Varm bok, solid dokumentert

Grini – den største tyske fangeleiren i Norge under okkupasjonen. Et sted nærmere 20 000 fanger stiftet bekjentskap med, blant annet denne anmelders far, som satt der fra høsten 1943 til frigjøringen i mai 1945. Et opphold som preget resten av livet hans på flere måter. Jeg skal komme tilbake til det.

Per Vollestad:
Livet på Grini under annen verdenskrig

Sakprosa
Kagge
344 sider

Og kanskje er jeg en smule inhabil som anmelder her, siden min far (Otto Nielsen) er ganske sentral i Per Vollestads solide dokumentasjon av livet på Grini under krigen.

Men det begynner lenge før min far ble arrestert første gang. Historien om Grini begynner allerede i 1938 da man vedtok å anlegge et moderne kvinnefengsel ved navn Ila der ute i Bærumsmarka. Før det ble tatt i bruk kom imidlertid tyskerne, og etter et mellomspill som oppsamlingsleir for norske krigsfanger etter kampene våren i 1940, ble det til fangeleiren Grini, der så mange norske motstandsfolk havnet for korte eller lengre opphold.

Grini var ikke Auschswitz, men like fordømt en konsentrasjonsleir med vold, tortur, henrettelser og frykt for represalier. Samtidig som fangene hadde en viss grad av frihet til å synge og spille for hverandre, høre foredrag, motta pakker hjemmefra (selvfølgelig under tysk kontroll) og gå på sopptur og vedhogst sammen med vokterne.

Enkeltskjebnene

Per Vollestads bok forteller om alt sammen, og det som gjør sterkest inntrykk er enkeltskjebnene som gir ofrene for grusomhetene ansikter. Historien om 19 år gamle Anton Bø fra Jæren er en av det sterkeste. Anton Bø, som sammen med noen kamerater hadde kjøpt båten «Lykken» for å komme seg over til England, ble avslørt og arrestert. Anton og 14 av kameratene hans ble dømt til døden, plassert på Grini, fraktet derfra til Trandumskogen og skutt ved soloppgang 21. mai 1942. Historien forteller at Anton gikk rolig i døden, men klarte å smugle ut en lapp fra cellen der han ber finneren fortelle kjæresten Berta, at «det ikkje er godt å sjilles på denne måten, men det er for Norge gjort».

Berta hadde bildet av ungdomskjæresten Anton i nattbordskuffen hele livet.

Anton var en av 173 nordmenn som ble skutt på Trandum. Andre ble tatt med til Håøya eller Akershus festning og henrettet der, mens åtte fanger ble skutt ved selve Grini. I tillegg ble 3402 Grini-fanger sendt videre til Tyskland. 786 av dem kom aldri tilbake.

Kameratskap

Mot dette blir min fars Grini-opphold for en speiderleir å regne, men også han og hans brakkekamerater gikk gjennom store prøvelser og fysiske avstraffelser. Han fortalte gjerne om kameratskapet, sangene han skrev og samholdet fangene imellom, men det var også ting han ikke snakket om. I likhet med forfatter Per Vollestads svigerfar Olav Tronrud, som også satt på Grini, som også har holdt tett om de vondeste delene av oppholdet.

Det er også litt av forfatterens problem i det grundige arbeidet han har gjort for å dokumentere livet på Grini. Som han skriver i innledningen: «Det er ikke mange tidsvitner igjen som kan fortelle Grinis historie, og mange har heller ikke ønsket eller klart å fortelle om sine opplevelser.»

Likevel har han lagt frem et formidabelt arbeid, og også gitt den tyske leirledelsen ansikter. Bak brautende titler som Schutzhaftlagerführer Julius Denzer, var det et menneske, kanskje ikke et godt menneske, men likevel. Den brutale Unterscharführer Kurt Walter Kuntze kunne også ha formildende trekk iblant, mens andre tyske fangevokterne kunne vise seg å være bra folk, tross sine roller, og sågar innlede noe som lignet vennskap med noen av fangene.

År for år

Boken er bygget opp kronologisk, hvert krigsår har sitt hovedkapittel og flere underkapitler, med henvisninger til krigens gang ute i verden. En solid oversikt over sentrale tyskere på Grini, og også de viktigste avdelingene og stillingene i leiren i begynnelsen av boken, er fin å bla tilbake til. Et grundig personregister løfter også utgivelsen. Det samme gjør bildematerialet. Her er hemmelige fotografier fra livet i leiren. Her er samtidige, og like hemmelige, tegninger. Her er program for julerevyer og også en rekke «offisielle» fotografier fra krigens siste dager før fangene skulle frigis.

For denne anmelder har det vært sterkt å lese om opphavet og hans Grini-venner. Jeg kjente mange av dem godt. Alle fra rom 8 på brakke 9, der far satt, var samlet hjemme hos oss hver 19. juni (fars fødselsdag) så lenge de levde. En praktfull gjeng, som sang Grini-sanger, mimret om de gode tingene mens de lo av Kuntzes dumhet og latterlige forsøk på å gå på ski. Blant dem var journalisten Einar Linderud, tegneren Gunnar Bratlie og barbermester Johnny Gilland, som alle er viet omtale i boken. Ellers er Odd Nansen, Fridtjofs sønn, en gjennomgangsfigur i boken, sammen med den sterkt mishandlede Lauritz Sand, som aldri sprakk under avhør.

Unge Gerda Vislie, som var på Grini i flere perioder, er gjennomgangsfiguren i kvinneavdelingen. Ved frigjøringen huset den avdelingen 600, og var således en sentral del av leiren. Flere ektepar var i fangeleiren samtidig, blant dem den kjente fiolinisten Gunnar Knudsen og hans kone Judith, som under en julekabaret tok sjansen på en rask, illegal omfavnelse, uten at tyskerne grep inn. Scenen er tegnet av Gunnar Bratlie og er en del av det unike bildematerialet.

Grundig dokumentasjon

Summen av dette er en grundig dokumentasjon av livet på Grini. Til tider kan en slik bok bære et visst preg av oppramsing, men enkeltskjebnene som flettes sammen med den kronologiske gjennomgangen av leirens historie, gjør boken svært sterk. For denne anmelder og alle andre som har hatt familie på Grini, dobbelt sterk, antagelig.

Min far skrev en rekke sanger om livet på Grini, flere av dem i en munter tone, men under lå alvoret. Vollestads bok slutter med et vers fra melodien «Når vi skal dra», og vitner om det alle fangene tenkte om tiden etter fangeoppholdet.

Og alle lyse minner dem tar vi også med/de onde minner lar vi ganske enkelt dø i fred/når vi skal dra, da skal vi ta/bare de gode minner herfra.

Men: Selv om torturerte, redde og mishandlede fanger forsøkte å fortrenge det vondeste, er det viktig å ikke glemme det som skjedde den gangen, på Grini og ute i verden. Odd Nansen skriver: «Den verste forbrytelsen du kan begå i dag, overfor deg selv og samfunnet, er å glemme det som skjedde og synke tilbake i likegyldighet. Det som skjedde var verre enn du aner – og det var likegyldigheten hos menneskene som lot det skje.»

ATLE NIELSEN

Hovedbilde: Grini fangeleir (utsnitt fra bokens omslag)