Forbløffende desperat roman

FULLTREFF: Språklig og komposisjonsmessig praktfullt fra Vigdis Hjorth. Romanen om Johanna er desperat, sår og menneskelig. Foto: Sara Angelica Spelling

Vigdis Hjorth kliner til som aldri før og hun imponerer med både naturskildringer og den elegante plasseringen av et forsvar for levende modeller i kunsten.

Er mor død er en forlengelse av Arv og Miljø fra 2016, men den nye romanen er enda mer fortettet og angriper problematikken fra flere vinkler. Bare at spørsmålet på omslaget stilles uten spørsmåltegn, kan tyde på en viss matthet og slitasje i relasjonen, en oppgitthet og det skal ende i fullstendig desperasjon, den type indre krakellering og krakilskhet som kan oppstå når ingen av ens bønner eller forsøk blir besvart på en måte som er til å begripe.

Der Bergljot i Arv og miljø pekte på fars overgrep og fars skyld, er peker jeg-fortelleren Johanna på seg selv i denne romanen, på skammen. Egenbebreidelsen er


Vigdis Hjorth:
Er mor død

Skjønnlitteratur
Cappelen Damm
359 sider

stor, fenomenalt plottet inn i manuset, det er små nåler som stikker gjennom avsnitt og setninger og Vigdis Hjorth bruker ekko og refrenger hele tiden, enten det er plasseringen av ordet «mor», tyske ord, regler og vers fra barndommen, fra sanger, bønner eller folkelige snakkemåter. Har hun vært så presis og klar språklig i noen roman før? Jeg kan ikke husket det.

Tapet av en mor

Åpningen minner meg om den fenomenale åpningen i en annen Hjorth-roman, 17.15 til Tønsberg (2004):

Jeg tenkte jeg burde reise bort noen dager, at jeg ville ha godt av å komme vekk. Jeg tenkte at jeg burde være sammen med noen, men straks jeg hadde løftet telefonen, la jeg den fra meg igjen.

Hvis denne kan være et varsel om årets roman, en speiling, kan vi røpe såpass som at Johanna er tilbake fra utlandet, fra et tre tiår langt eksil. Hun er kunstner med en avdød ektemann og en levende sønn. Johanna ringer sin mor. Johanna opplever et morstap etter at faren døde – og et tap av sin søster Ruth. Johanna tror hun vet hvorfor, men vet hun det? Kunstneren Johannas kunstverk, der hun har løftet denne smerten inn i kunsten sin, kanskje utlevert sine foreldre og deres tilkortkommenhet, har ikke gjort saken bedre. I tillegg er det planlagt en retrospektiv utstilling av Johannas arbeider som tvinger henne til å tenke gjennom sin produksjon og sitt øvrige liv.

Spenningen her ligger ikke i hvorvidt moren tar telefonen, men i måten Vigdis Hjorth drar oss inn i Johannas tanker og besettelse, hvordan hun lar oss føle hvert pust, bevegelse og hver dramatiske kurve på kroppen. Til slutt er vi litt Johanna alle sammen, for ikke alle har perfekte relasjoner til sine foreldre og det vil være betydelig gjenkjennelse for mange.

Naturens skriver

Opplysningstjenesten 1881 blir måten hun organiserer familien på. Der kan hun se hvem som ennå er oppført og hun fantaserer seg gjennom de ennå levendes liv og forbindelser med hverandre. Johanna er så utenfor som hun kan bli, og hun oppsøker skogene. Jeg har aldri lest så vakre naturskildringer fra Hjorth før som her. Er dette noe hun har «spart opp» og holdt unna for oss i årevis?

Naturen er også med på å understreke Johannas kunstneriske observasjonsevne og overlevelsesinstinkt og ei tømmerkoie i skogen blir stedet hvor hun nullstiller seg mellom fremstøtene mot sin mor:

Mor bor i Arne Bruns gate 22- På 1881 kommer det opp et bilde av bygningen. Jeg kjenner til den delen av byen, men har knapt vært i strøket, kanskje passert i buss, har aldri vært i selve Arne Bruns gate, så vidt jeg vet. Det er en rød mursteinsbygning. Nå har jeg bilde av den i hodet, det skal ikke mer til. Jeg drar til tømmerkoia i skogen for å gjøre avstanden større. Løvet er blitt rødt som murstein, men sommeren finnes ennå i tømmeret, til langt ut i oktober finnes sommeren i tømmeret, sola trenger inn i de svarte tjæremalte stokkene som på innsiden og skjult har fargen til nystekt brød og menneskekroppen, bor der så lenge sola kan, stokkene samler på strålene og varmen, det er varmt når jeg låser meg inn. Herfra vil det være en annen vei dit. En ekspedisjon fra et annet sted, nesten av en annen. 

Svar på brev frå Helga

Vel midtveis begynner Vigdis Hjorth å granske barndommen, med den samme uhyggelige, distanserte åpningen i hvert kapittel og bakenforliggende kunnskap strømmer mot oss. Kan følelser være kunnskap? Det ligger lagret i Johanna, det ligger lagret i morgen, de klarer ikke komme hverandre nærmere og det tvinger frem et nådeløst selvoppgjør der Johanna tenker høyt om alt hun har utsatt moren for, først og fremst et kunstverk hun lagde og stilte ut hvor hun kan ha utlevert relasjonen deres.

Det er umulig å ikke lese dette som et tilsvar, et nytt innlegg i debatten som oppsto etter Arv og miljø om bruk av levende modeller og hvordan kunstneren ser på dette. I tillegg er det til å lære av. Tenkemåten er interessant ut over å være et slags litterært forsvar.

Kanskje gjorde Vigdis Hjorth lurt å ligge lavt den første tiden etter all kritikken, Aftenpostens kritiske journalistikk mot diktede opplysninger i hennes roman og den virkelige søsteren Helga Hjorths «motroman». Er mor død er i alle fall en strålende, nesten fysisk vond, roman som er kommet ut av prosessen.

VIDAR KVALSHAUG

 

-- annonse --