Lyrisk: Hans Børli
I dag skriver vi mars. Ute faller snø. Våren er uviss og omveltende her nord, men dagene blir lysere og lengre.
Få skriver like vart om natur og sesongenes skifte som Hans Børli (1918-1989). Årets første vårdag markerer vi med et lite dikt av «skogens dikter». Avslutningen av diktet byr på en av de vakreste strofene i vår poesi. Mars buldrer ikke som april, synger ikke som mai. «Stille og stumt» rører likevel gleden seg, nesten umerkelig; «som når nattevinden reiser fjærene/på vingen til en sovende fugl».
MARSVÅR
Med stammene vått mørke på solsiden
står trea nynnende i fønvinden
og holder det skjære lyset
stramt mellom seg.
Lik kvinner
som strekker linvask.
Svett svullis brenner
i solfallet. Frostsår
på de svarte hendene mine
går oppatt, tar til å gråte
sveavatn og blod. Men langt
inni mørket i meg et sted
rører gleden på seg, stille og stumt
som når nattevinden reiser fjærene
på vingen til en sovende fugl.
Hans Børli, «Kyndelmesse» (Aschehoug, 1972)
