Våre første kvinnelige skipsredere

Ikke alle Askeladder må være maskuline. Boka om de to entreprenørene Hanna Brummenæs og Bertha Torgersen – som fra fire tomme hender bygde opp betydelige formuer og anseelse, er lite annet enn eventyrlig. 

Er man interessert i lokalhistorie om Haugesund og Haugalandet, norsk kvinnelig entreprenørskap og kvinnekamp, eller maritim skipsfartshistorie generelt, er dette en bok du vil ha stor glede og utbytte av.

Kolonial- og Manufakturforretning

I 1886 starter de to Haugesund-entreprenørene Hanna Brummenæs (f.1860) og Bertha Torgersen (f. 1864) sin første butikk i gruvesamfunnet Visnes, en drøy mil sør for Haugesund. Begge hadde arbeidet i butikk fra de var konfirmert. De hadde truffet hverandre fire år tidligere da begge kom til Visnes, men de hadde ikke jobbet i samme forretning. Nå fikk Hanna mulighet til å overta utsalget hun var ansatt i. Med seg som kompanjong fikk hun Bertha, dermed er grunnlaget lagt for et lite stykke historisk kvinnefrigjøring.

Etter ytterligere tre års drift på Visnes flytter de butikken hjem til Haugesund. Samtidig konsentrerer de salget til klær og andre tekstilvarer. Butikken går godt, våren 1897 investerer de i et nytt hus med større butikklokaler i sentrale Haugesund. 

Arne Vestbø:
Brummenæs & Torgersen. Verdens første kvinnelige skipsredere

Sakprosa
Cappelen Damm
232 sider

Verden første kvinnelige skipsredere

Ett år senere betaler de to driftige entreprenørene 2600 kroner (200 000 kroner i nåverdi) for en andel i dampskipet “Nor”. Andelen kaster godt av seg. Rett før julen 1900 har de to følgelig investert rundt 1 million kroner (nåverdi) for eierandeler i seks ulike dampskip. I 1909 tar de steget fullt ut og kjøper sitt eget skip, sildedamperen “Goval”. Med dette blir «Brummenæs & Torgersen» verdens første rederi eid og styrt av kvinner.

På samme tid er stemmerett for kvinner innført (1907 for kvinner med skattbar inntekt). Hanna og Bertha hadde deltatt meget aktivt som pådrivere og støttespillere for dette vedtaket. 

I 1910 reiser de to en moderne forretningsgård i Strandgaten i Haugesund. Denne som noe av et symbol på at Brummenæs & Torgersen var blitt en betydningsfull virksomhet i byen. I kjelleren var det stort lager, i de to første etasjene lå manufakturforretningen, mens rederivirksomheten ble administrert fra kontoret i tredje etasje. Hanna tok hovedansvar for skipene, mens Bertha var mest aktiv i manufakturbutikken. 

I 1911 står den første større artikkelen om rederiet Brummenæs & Torgersen på trykk, ikke overraskende i sjøfartsnæringens hovedorgan; Norges Handels og Sjøfartstidende – «Sjøfarten» (senere Dagens Næringsliv):

Disse to damer kunde vist i mangt og meget stilles op som et lysende eksempel for mange av sine mandlige kolleger. og sikkert er det: blir vor skibsrederstand rekrutert av flere så dygtige damer som frøknene Brummenæs og Torgersen, er der al grund til at ønske dem et mer end almindelig hjertelig velkommen i bedriften.

Første verdenskrig med shipping-boom

Krigen betød kraftig økte inntekter. I 1915 var fraktratene seks ganger høyere enn før krigsutbruddet. Samtidig økte hyrene til sjøfolk, men ikke mer enn til knapt det doble. Mange ønsket å sko seg på haussen, men Hanna og Bertha var forsiktige. Likevel kjøpte de høsten 1915 et relativt nytt dampskip på 1500 dødvekttonn for 400 000 kroner (21 millioner kroner). Med kjøpet blir Brummenæs & Torgersen den sterkt voksende sjøfartsbyen Haugesunds sjette største rederi, målt etter tonnasje. I tillegg var de to kompanjongene partseiere i ytterligere ti skip.

Atter skriver «Sjøfarten», høsten 1916:

Det er en fornøielse at se dem ekspedere fragttilbud og slutninger. Det skjer med en indsigt og forstaaelse som kanske enkelte mandlige kunde misunde dem. De går ikke paa limpinden. Lar sig inte narre hverken av guld eller løfter om grønne skoge.

I løpet av krigen mister rederiet alle sine fire skip, mirakuløst nok uten tap av liv. Når freden kommer, sitter de to rederne skipsløse, men etter assuranseutbetalinger, likevel igjen med en likvid formue på i underkant av 100 millioner målt i dagens kroneverdi.

Mellomkrigstiden med nye satsinger

Etter krigen bestemmer de seg for å avvikle butikkdriften. Antagelig ser de ikke lengre nødvendighet av å trygge arbeidskapitalen med denne del av virksomheten. 

Likvide som nå de er, skulle man tro at de var utålmodige etter å komme i gang, men de blir klokelig sittende stille under depresjonen som rammer skipsfartsnæringen de første årene i vaket etter verdenskrigen. Først sommeren 1921 kjøper de seg atter inn. Denne gang med rederiets største dampskip noensinne, “Salonica” til en pris av 750 000 kroner (16,3 millioner kroner). De to rederne reiser selv til Kristiania for å være med på å seile skipet hjem til Haugesund. Under besøket i hovedstaden har de antagelig fått tid til besøk både hos Norske Kvinners Nasjonalråd hvor begge var aktive, samt på Stortinget hvor Hanna var foreslått på listene både til Høyre og Frisinnede Venstre ved høstens valg. Hun hadde allerede sittet i tre perioder som medlem av kommunestyret i Haugesund.

Et tydelig bevis på aktelsen de to nyter i shippingkretser er det når Haugesund Privatbank overlater management av fire skip banken har overtatt etter mislighold, til de to rederne. Skipene driftes som om de var eid av Brummenæs & Torgersen og med rederiets emblem i skorsteinen.

Livsvarige medlemmer

På høsten 1922 avholdes landsmøtet til Norske Kvinners Nasjonalråd i Haugesund. Møtet samler 120 deltaker og varer en hel uke med foredrag og diskusjoner. Hanna er utpekt som en av to delegater fra arrangørbyen. På møtets siste dag melder Hanna og Bertha at de begge vil være livsvarige medlemmer av rådet, noe som innebar at de framover skulle betale en betydelig medlemskontingent til støtte for rådets likestillingsarbeid.

På 1920-tallet fortsetter de to shipping-engasjementet med stor nærhet og oppfølging både av tonnasje og mannskap: De synes det har vært handlet inn for mange egg under bunkring i New York, og de refser en stuert for å overlate for liten del av hyra til kone og barn hjemme i Haugesund.

De to rederne kjøper også en ny staselig villa i et av Haugesunds beste strøk, nesten som et lite slott med engelsk prydhage, et lysthus og utsikt over Karmsundet. Har de middagsgjester, tar Hanna med seg mennene til røkeværelset etter middag, mens Bertha er mer av en «elskverdig vertinne». De skriver også gjensidige testament hvor den gjenlevende blir satt som enearving. 

Med eventyrets preg

I 1930 fyller Hanna 70 år og selv kong Haakon sender gratulasjonstelegram. Flere aviser trykker kommentarer. Haugesunds Avis skriver at “hun ved fornuftige, vel overveide disposisjoner har bygget op en økonomisk sikker posisjon som selv på det vanskeligste tidspunkt – da alt synes å bryte sammen – har holdt.(…)  Hun er en self made kvinne av hvis virke der står aktelse og respekt.”

I Haugesund Dagblad heter det at hun har ledet firmaet med “en dyktighet og innsikt som der skal ledes etter”. Videre i samme avis, “at hennes liv har hatt noe av eventyrets preg over seg” og – til partnerskapet med Bertha :  “(…) et fastere ungpikevennskap har vel sjelden vært sluttet.”

Ved krigsutbruddet i 1939 består rederiet av fire skip. I 1942 dør Hanna, men ligningsmyndighetene godtar at Bertha får sitte i uskiftet bo, uten å måtte svare arveskatt. Under krigen mister rederiet tre av sine skip og 12 av mannskapet blir drept. Det siste skipet havarerer i Øresund høsten 1945. Skipet lar seg reparere, men blir solgt høsten 1946. Dermed er den nesten 40 år lange historien om det kvinnedrevne rederiet Brummenæs & Torgersen kommet i havn.

I 1954 går også Bertha bort, nesten 90 år gammel. Etter krigen har Brummenæs & Torgersen blitt betydelig kompensert med krigsskademidler fra regjeringens  Nortraship-fond. Dagen etter Berthas begravelse blir det offentliggjort at organisasjoner i hjembyen med sosial og kristen profil, hver skal få store gaver. I tillegg er det satt av betydelige beløp i legater til fordel for vanskeligstilte innen Haugesund menighet. Men også ett til fordel for unge, evnerike kvinner og menn som ønsket å utdanne seg videre i fortrinnsvis praktiske fag.

Nevøer og nieser arvet de resterende titalls millioner, regnet i dagens kroneverdi. 

Samvittighetsfull historieskriving

Arne Vestbø (f. 1978), som nå er generalsekretær i NFFO, har tidligere utgitt Om Moritz Rabinowitz. En biografi (2011). Årets bok viser igjen vilje til å gjøre et samvittighetsfullt arbeid hva gjelder faktainnsamling. Vestbø må ha saumfart mangt et register, nettbibliotek og arkiv for å ha kunnet hente all informasjonen han har å presentere. I forordet gir han en eloge til kollega Espen Søbye som via sakprosaverket Kathe, alltid vært i Norge, har inspirert Vestbø med teknikker og digitale verktøy til hvordan det er mulig å skrive frem tilsynelatende glemte og ubetydelige liv, selv om kildene er få og personene er forsøkt visket ut av historien.

Vestbø innrømmer at Brummenæs og Torgersen slettes ikke kan sammenlignes med norskjødiske Kathe Lasnik som Søbyes bok handlet om, men Vestbø synes likevel det er merkelig at de to kvinnelige rederne aldri nevnes i historiebøkene, ikke engang da VG skulle kåre de hundre viktigste kvinnene i norsk historie i forbindelse med stemmerettsjubileet i 2013.

I tillegg til kvinnesak, er det grunn til å nevne at boka plasserer de to rederne inn i et rikt riss av lokalhistorien til en by som på få år og under samme tidsperiode, vokste fra å være et ubetydelig strandsted til å bli en av landets viktigste sjøfartsbyer.

Faktamengden underlettes ved at Vestbø skriver lett, presis og likefrem norsk. Forfatteren fristes heller ikke til forsøk på dyneløfting. Spørsmål om seksualitet og samliv lar han i det store hvile. Det som får skinne og som blir gitt fokus er hvordan de to kvinnelige partnerne kunne skape sine egne frie liv med uendelige muligheter, uten beskrankninger fra kontrollerende ektemenn.  Boka bidrar med dette til forfriskende kvinnehistorie:

«Et monument over et felles liv, like grenseløst som havet der skipene merket “B&T” seilte.»

I dag kan vi glede oss over lanseringen av Cecilie Enger – med fartstid som journalist i nettopp «Sjøfarten» – sin historiske roman, Det hvite kartet (Gyldendal). Boka er bygget over livet til de to rederne.

Les gjerne Arne Vestbøs fortjenestefulle sakprosa først. Her får du plottet inn alle de nødvendige koordinatene. 

ANDERS NERAAL