Baklysene til pappa

Vibeke Rosenberg heter poeten som med nicket Vera skrev månedens dikt; det lille 50–50 traff juryen rett i mellomgulvet. Hun er debutant som månedsfinalist, debutant som månedens poet – ja, hun er nesten debutant i Diktkammeret, også, men før vi snakker mer om det, la oss lese diktet:

50–50

Esso’n på søndag

mamma venter i bilen

baklysene til pappa

Vera

– Jeg har skrevet dikt i noen måneder. Derfor kan jeg ikke si så mye om hvordan jeg pleier å gjøre det ene og det andre, svarer marspoeten på spørsmål om hvor lenge hun har skrevet, hvor mye hun skriver, om hun også skriver lengre tekster …

Så hvordan begynte det?

– Jeg har lenge ønsket å kunne skrive, og jeg har beundret poetene. Så en dag plumpet jeg selv uti poesielementet. Og har hatt min fulle hyre med å manøvrere i det!

Kontroll over språket

– Er de fleste diktene du skriver så stramme og små som de vi har lest av deg fra mars og april – ja, er det haiku du skriver?
– En redningsplanke har vært haikudiktene og egne kortdikt: lettelsen og gleden over å ha kontroll over språket slik at det kan bli poesi av det. Men jeg er langt fra å skrive god haiku. Og det har ikke bare med å følge regler å gjøre, mener jeg, men hvor i seg selv man skriver fra. Hvilken sinnstilstand. Jaja, det kan kanskje gjelde alle slags gode dikt, det?

– Hva setter i gang dikt hos deg, hva blir du inspirert av – har du noen litterære forbilder eller andre inspirasjonskilder?
–  Jeg blir inspirert av gode dikt. De gode diktene skaper en bevegelse i sinnet … som når en frosk hopper, et løvblad vender seg, en stein synker og synker, en skarp solstråle hugger til, en bekk frigjør seg fra isen. Slike bevegelser som gir støtet til gjenkjennelse – erkjennelse. Og egne dikt.

– Hvordan jobber du vanligvis, sliper du mye på diktene, eller går de rimelig ‘rett ut’ på nettet?
– Som ’nypoet’ vet jeg ikke helt hvor det poetiske språket mitt kommer fra. Jeg har en fornemmelse av at det eltes og veltes og formes og slipes rett under bevissthetsskorpen. Så bryter noe språk frem i dagslys innimellom. Da gjelder det å passe på! Av og til blir jeg så begeistret over det som kommer, slik at jeg bærer det for fort ut på nettet, er jeg redd.

La barna bli hørt

– Jeg vil gjerne høre hva som satte 50–50 i gang hos deg. Det har vært mye snakk om 50/50-delingen mellom foreldre den siste tida. Er dette en kjent situasjon for deg, eller startet det kanskje med baklysene på en bil?
– Jeg jobber på et familievernkontor, så vilkårene for barn med to hjem er jeg litt kjent med. Situasjonen i 50–50-diktet har jeg observert og ønsket å skrive om. Så en dag kom det. At det kom, og på denne måten, kan ha å gjøre med et ønske om å la barn bli hørt.

– Hva kan vi – som familier, som samfunn – gjøre for at barna med delte hjem skal ha det mest mulig harmonisk og minst mulig slitsomt?

– Det er kanskje uvant å tenke slik, men barn ønsker å beskytte foreldrene sine. Ofte tier de i ren omsorg. Det å la deres stemme slippe til – gjerne på et familievernkontor – er nyttig og berikende for alle. For øvrig har Barneombudet en liste over barns ønsker ved samlivsbrudd som kan være verdt å lese!
Vi lenker til lista – på bokmål og nynorsk – før vi setter over til diktlærer Helge Torvund:

Juryens kommentar:

Spenningsladd drivstoff

”Eit dikt byrjar som ein klump i halsen, som ei kjensle av at noko er galt, ein heimlengt, ei kjærleikssorg.” Eg kom til å tenkja på desse orda av poeten Robert Frost då eg las dette fortetta diktet. Diktet til Vera skildrar så kortfatta og klart ein situasjon mange kan kjenne seg att i.

Tittelen spelar på ordninga at barn av skilte foreldre nå ofte bur halve tida hjå kvar av foreldra. Diktet fortel på ein nøktern og konkret måte om denne augeblinken der ein går frå den eine av foreldra til den andre. Den eine dreg, den andre har kanskje site og set at du tek farvel med den andre av foreldra.

For nokre barn og ungdommar, der det er sterke spenningar mellom foreldra, er dette stunda for ei sterk og krevjande omstilling, der ein skal hugsa kva reglar som nå gjeld, passa på å ikkje seia det ein har fått beskjed om at den andre av foreldra ikkje treng å vita noko om, osv. osv.

For det barnet eller den ungdommen der forholdet mellom dei to foreldra er meir avslappa, dreier det seg kanskje bare om å kjenna at hjarta treng tid på å gje slepp på ein person ein er glad i, og gje rom til ein annan. Esso-skiltet lyser. Baklysa lyser. Det er søndag på ein bensinstasjon, der ein fyller opp drivstoff for neste veke.

Dette kortet og spenningsladde diktet er i mine auge også vakkert. Det er skrive med ein tilbakehalden kjærleik og empati, og det får meg til å tenkja på noko poeten Galway Kinnell har skrive, som kanskje kan stå som eit motto for noko av det poesien kan gjera for oss: ”Let our scars fall in love.”

For juryen,
Helge Torvund

I juryen sit Kristian Rishøi, Maria Børja og diktlærar Helge Torvund.

Fakta om Diktkammeret

* Diktkammeret har sidan 8. februar 2001 vore eit forum for dikt. Det er ope kvar dag, heile døgnet.
* Diktlærar Helge Torvund kommenterer utvalde dikt, og kvar månad kårar juryen eit utval finaledikt og ein månadens poet. Med atterhald om lengde blir finaledikta prenta i Dagbladet og presentert på BOK365. I juryen sit Helge Torvund, Kristian Rishøi og Maria Børja.

* Fram til 1. april 2015 var Diktkammeret drive av Dagbladet, som fram til 31. august låg på Dagbladet.no. No lever Diktkammeret som ein sjølvstendig nettstad på Diktkammeret.no og på BOK365.

* Meir enn 40 poetar har debutert som forfattar etter å ha starta skrivinga på Diktkammeret. Det har òg vore publisert fleire diktkammerbøker, sist jubileumsutgåva Å våga seg ut i ord på Samlaget i 2011.

Les også: Leiker seg i sandkassa: Finn Øglænd er månedens poet for februar