Om å synge for Gunhild

Lars Amund Vaage blir aldri lei av å synge for datteren sin. Hør ham fortelle i ukens BokPod.

I ukens BokPod snakker Lars Amund Vaage om galskap, autisme, forfatterens forfatter, AKP, suksessromanen Syngja og datteren Gunhild. 

 

Her er noe av det Hallgeir Opedal og Lars Amund Vaage snakker om i ukens BokPod.

 

Om skrivesperre og det å skrive i vei

Det er noe som er mer truende enn å ikke skrive, og det er bare å skrive i vei. For meg da. Jeg kan sikkert skrive en roman som er ok, men jeg tør ikke helt. Jeg søker noe annet enn det, noe forbi det på punktet. Noe jeg kan stå for på en annen måte. Noe som klinger på en ny måte og er noe nytt. Få fram andre sider ved meg på sett og vis, for det er i alle fall en helt klar erfaring at inni meg så er det masse stoff som jeg ikke vet om. Dette har jo med den menneskelige tilstanden å gjøre, det er ikke jeg som har så veldig i meg. Alle har det. Det tror jeg disse psykoanalytikerne har rett i. Det finnes en verden inni oss som vi ikke kjenner så godt. Mange ganger har jeg skrevet ned ting som jeg ikke visste at jeg kunne og hentet fram stoff som jeg ikke visste at jeg hadde i meg. Den overraskelsen der er det jeg søker. Det er da ordet kommer med mest kraft, og det er den kraften jeg vil ha ned på papiret.

 

Om leseren

Ja, jeg har en leser jeg skriver for. Det er noen som sier at de skriver for seg selv, men det har jeg alltid syns har vært noe pjatt, eller jeg tror ikke på det når de sier det en gang. Er ikke det veldig trasig da at man tenker på bare å skrive for seg selv? Særlig før i tiden så tenkte jeg nesten at jeg så en gjeng med lesere som satt borte i kroken, og det å skrive nesten var som å spille foran et publikum. Den som spiller piano, spiller jo ikke for seg selv. Du hører aldri en pianist si det. Nei, han spiller for folk som gidder å høre på og som er glad i musikken.

 BokPod Lars Amund Vaage banner

 

Om sjølv-proletarisering

ML-bevegelsen ville jo at jeg skulle proletarisere meg, og jeg sluttet på Musikk-konservatoriet. Og jeg ble oppfordret til å slutte, men jeg hadde nok sluttet i alle fall. Mine egne demoner sa også at jeg skulle slutte for jeg var ikke bra nok til å spille piano. Så kan man jo være musiker på et annet nivå, på et veldig viktig nivå. Man for eksempel være pianolærer på kulturskolen og holde en konsert i ny og ne og få et liv i det vanlige musikklivet i bygd og by. Men det var ikke det jeg ville. Jeg ville bli konsertpianist. Men så dro jeg tilbake hit og begynte hos en entreprenør og jobbet meg etter hvert opp til å bli lastebilsjåfør. Så var jeg i militæret og etter det igjen var jeg i et snekkerfirma.

syngja

 

Om datteren Gunhild og autismen

Jeg kunne aldri ha skrevet en sånn bok uten henne. Det er helt åpenbart. For meg går det ikke an å tenke seg å være forfatter uten autismen. Jeg har jo aldri vært det, og vet ikke hvordan det er. Hvordan har de det disse forfatterne som ikke har autisme i hjemmet? Det er helt innvevd i alt sammen. Kanskje det er derfor jeg har en del bøker som er litt vanskelige?

 

Om å synge for Gunhild

Bokpod_vectorHun er en blid og kraftfull jente – stort sett. Veldig sterkt nærvær. Jeg har tittelen på romanen Syngja fra henne. Hun er den eneste i hele verden som stadig ber meg om å synge. Det er jo ofte sånn at de blir opphengt i bestemte ting. Skal ha det sånn og sånn, og ikke sånn. Det er en del av tilstanden. Ber meg synge fem eller ti eller tjue ganger, og det kan man greie, men med hundre ganger kan man kanskje bli litt lei. Hvis du tar den testen at du synger: «Min hatt den har tre…» Så vil hun straks si «kanter», selv om hun ikke kan snakke. Så hun husker alle sangene, men hun kan ikke synge dem – stort sett, eller si dem. Det er et merkelig fenomen.

 

Du kan høre hele ukens BokPod her.

 

0 Delinger