Utydelig bok nr 2

UTYDELIG: Den vanskelige andreboka er blitt den ubestemmelige andreboka for Mikkel Vika. Han kan nok bedre enn dette. Foto: Vigmostad & Bjørke

"Jeg vil helst ikke være her" er ikke gode nok noveller, som det står på forsiden, og ikke god nok som roman, som forlaget antyder at den også kan være.

Noen ganger har forlagene presise baksidetekster: «Vi følger den samme gutten gjennom barndom og ungdomsår, og hans møter med andre i boligfeltet Solnedgangen. Slik kan novellene også leses som en kollektivroman fra nittitallet».

Mikkel Vikas andre bok er en slags roman, for ikke alle novellene er noveller med selvstendige drama, oppbygging og en forløsning av et drama. Noen av dem er bare løselige mellomspill med novellers vanlige lengde, en fortelling som er overgang til neste fortelling eller introduksjon av


Mikkel Vika:
Jeg vil helst ikke være her

Skjønnlitteratur
Vigmostad & Bjørke
168 sider

nok en gutt som har det annerledes enn vår hovedperson. Og nok en far og leilighet som er annerledes enn forrige.

Fedre som flyr avgårde

Gutten vi følger i første novelle, er opptatt av fedre. Han har ingen. Det vil si, han har to. En stefar, og en biologisk far som kommer på besøk hver onsdag, kjørende på en scooter. Etter litt tid, kjører han tilbake til kjellerleiligheten. Den første novellen Jeg glemte nesten hva du heter er riktig god og ubehagelig. Så glipper det. Tekstene hviler på hverandre og en person introduseres i en novelle for så å ikke bli reintrodusert når hen dukker opp i neste. Det er tydelig at her burde det også vært en formaning om å lese fra første til siste novelle. Det er ikke alltid slik jeg leser novellesamlinger og jeg går ut fra at det er flere som tillater seg å hoppe rundt.

De fleste av historiene foregår i Tønsberg, det er oppvekst, ungdom, fedre og mødre, men selv om dette var en roman, ville det vært nokså begivenhetsløse greier. Det vil si, gjøremålene er der, men det mangler virkelige dramaer ut over en halvnormal oppvekst med nokså normale reaksjonsmønstre.

Trenger tydelighet

Boka er proppfull av referanser fra oppvekst, ting og merkevarenavn, av artister og låter. Forfatteren må gjerne droppe et par av dem (for å gjøre litteraturen sin mer tidløs) i fremtiden, men til tross for at en oppvekst i visse tiår er poenget her, blir det rent for mye. Stol på leseren, Vika!

Fremfor alt bør han bestemme seg for sjanger. Det er ingen tvil om at Mikkel Vika har talent og at han er forfatter som kan levere bedre bøker enn dette. Neste gang behøver han et tydeligere prosjekt.

VIDAR KVALSHAUG

-- annonse --