Ut og stjæle lesere

Straks samles de igjen, skriveglade folk fra hele landet. Gjennom to dager skal de lære de viktigste triksene i skrivekunstens verden av Henrik Langeland.

Slik han har gjort det to ganger årlig i Gyldendal-huset gjennom en årrekke. Over tusen nordmenn har deltatt på kursene i Langeland- og Tiden-regi – noen har endog vært med flere ganger.

Her lærer de seg å turnere replikker, konfliktkonstruksjoner, såkalte verdivendinger, forskjellige synsvinkler, strukturering av kapitler og bruk av spenningsteknikker.

– Kursdeltagerne har vært en miks av mange forskjellige typer: Det har vært mange med forfatterambisjoner, det har vært journalister, skuespillere, musikere, PR-folk, advokater, alle som gjerne vil strukturere opp forbedre språket i sin daglige jobb, eller de som rett og slett vil ha mer glede av hobbyskriveriene sine, sier Langeland, som selv har en rekke romaner på samvittigheten (Wonderboy, Francis Meyers lidenskap, Verdensmesterne m. fl.).

– Må ha en historie

Mange av knaggene for kurset er å finne i Henrik Langelands egen bok Fortellekunst (Tiden), hvor han bruker eksempler fra Per Pettersons Ut og stjæle hester for å gjete kursdeltagerne gjennom romanskrivingens mangfoldige verden.

– Først lekte jeg med tanken på å kalle boka Ut og stjæle lesere. God skrivekunst handler jo nettopp om å stjele leserens oppmerksomhet.

– Hvor feiler man oftest som forfatter?

– Du må ha en historie å fortelle, for å fenge leseren. Det er mange forfattere som skriver godt, som kan skrive fantastisk om hvordan duggdråpene renner nedover glasset over to sider. Men så skjer det ikke noe mer. Og da hjelper det ikke, hvor godt du enn skriver, sier Langeland, og legger til:

– En god roman krever tilstrekkelig stoff. Altfor mange norske 250-sidersromaner har egentlig bare materiale i seg til 150.

HENRIK LANGELAND: – Å skrive godt er ikke nok. Du må ha en historie å fortelle.

Det visuelle språket

– I boka – og på skrivekurset – fokuserer jeg ikke på hva fortellinger betyr, men hvordan de virker. Jeg forsøker å vise hvordan fortellerteknikker kan anvendes på gode og dårlige måter.

I disse dager kommer Fortellekunst i ny og utvidet utgave: denne gang med et nytt kapittel om å skrive for lerret og skjerm.

– Det å skrive for film og TV har vært en gjenganger i spørsmålsrundene med kursdeltagerne. «Hva er forskjellen på å skrive bok og det å skrive et manus for en TV-serie?» og «Hva er likhetene?». Så der forsøker jeg å gi noen svar både i boka og på kurset.

– Og hva er de viktigste svarene?

– Det er selvfølgelig flere faktorer. For de fleste som skriver for film eller TV, vil den visuelle handlingen være det primære og replikkene mindre fremtredende. Resten av manusteksten er i prinsippet instruksjoner til regissør, skuespillere og andre som er involvert i innspillingen, sier Langeland. –Ofte er det ikke engang det. I situasjonskomedien Helt perfekt(med Thomas Giertsen på TVNorge), er det i manus til hver episode vanligvis bare beskrevet hva som skal foregå og hvilket meningsinnhold som må komme til uttrykk gjennom replikkene. Du kan kanskje si at i serier og filmer er romanens språk-estetiske aspekter i prinsippet overlatt til regissøren – gjennom kameravinkler, klipp, mimikk, lyssetting og andre virkemidler. Og så må man passe på at språk og replikker ikke hindrer fremdriften i handlingen for seeren.

STORT KULERE BLIR DET IKKE: Jon Hamm som Don Draper i Mad Men (foto: AMC)

Monster-suksesser

I Fortellekunst fremhever Langeland den status- og kvalitetshevingen TV-serier har hatt siden midten av 1990-tallet: først gjennom abonnementskanaler som HBO og de senere år Netflix, Viaplay og TV-kanalenes egne strømmetjenester. Parallelt med dette er stadig flere kvalitetsserier blitt skapt.

– Dette er serier som når veldig mange folk. Et bransjeordtak i USA er at en populær roman gjerne kan få femti tusen lesere, en tilsvarende film fem millioner seere, mens en tv-serie kan nå opptil fem hundre millioner når den er distribuert og strømmet globalt over flere år.

Serieskapere som David Chase (Sopranos), Alan Ball (Six Feet Under), David Simon (The Wire), Matthew Weiner (Mad Men), Shonda Rhimes (Grey’sAnatomy) og Vince Gilligan (Breaking Bad) er blitt verdensstjerner.

– Serieskaperen er blitt den øverste kunstneriske ansvarlige og utvikler de lange linjene i historien. Og så har han eller hun gjerne med seg et team av episodeforfattere – og regissøren blir innleid til å lede en eller flere episoder, sier Langeland.

MONSTERSUKSESSER: Sopranos, Mad Men og Breaking Bad (Foto: HBO/AMC/AMC)

Populære skrivekurs

Mange – både enkeltforfattere, bokfestivaler, de større forlagene og andre institusjoner – inviterer til skrivekurs. Populariteten peker bratt oppover og mange av kursene er fulltegnede. Innfallsvinklene er mange: Noen er rene romanskrivekurs, andre er mer generelle. Noen går eksplisitt på sjanger, som krim eller ungdomsbøker. Og metodikken er forskjellig:

– På enkelte av kursene jobber man også med manus underveis, som man viser hverandre og kommenterer. Det har sikkert en verdi for noen, men min erfaring er at forfattere og kursdeltakere ofte ikke er så gode lesere, mens dyktige redaktører i forlagene er langt bedre til å gi riktige råd. Derfor er mine kurs mer som foredrag, hvor jeg forsøker å lære bort så mye som mulig og å svare på spørsmål fra deltagerne, forteller Henrik Langeland.

– Det fungerer?

– Ja, jeg tror alle som skriver vil ha nytte av å lære seg å bruke så mye som mulig av verktøykassa så tidlig som mulig.

– Og slikt blir det gode forfattere av?

– Ja, jeg vet om flere kursdeltagere det har blitt forfattere av – uten å nevne navn …