Ut i det store blå

– Det er selvfølgelig veldig moro. Samtidig føles det litt abstrakt. Særlig når jeg reiser utenlands og skjønner hvor stort dette er. Det føles nesten som om det er snakk om en annen person, sier Maja og legger til: – Da er det godt å komme hjem til familien. Der er alt som før.

Vi har inntatt Bibliotekbaren på Bristol, og er i ferd med å bla oss gjennom tidligere kapitler i Maja Lundes forfatterliv. Det startet med barnebøker og TV-manus, før Bienes historie snudde opp ned på livet hennes. Nå følger hun opp suksessen med en ny roman om menneskenes og naturens sårbarhet. Denne gangen står kampen om det mest livsnødvendige som finnes: vann.

– Vi klarer oss jo ikke uten. Vann er livsviktig for oss. Det er vann vi ser etter på andre planeter. Samtidig er det utrolig vakkert. Det var utgangspunktet mitt for Blå, forteller Maja Lunde.

Manus i skuffen

Men det startet med bier. Allerede våren 2015 kom det noen tidlige varsler om at noe stort var på gang. Rettighetene til Bienes historie ble solgt til syv land allerede før bøken var utgitt i Norge.

– Du har jo valgt temaer i tiden, klimakrise og økologi, og lagt handlingen til flere verdensdeler? Kom den internasjonale suksessen som en total overraskelse for deg?

– Så du tenker at jeg hadde en markedstilpasset tankegang om å vinne verden? Spekulativt, mener du? kontrer Maja Lunde, med en trillende latter. – Nei, jeg kan nok forsikre om at det ikke var det. Jeg skriver de bøkene jeg har lyst til å skrive. Tidligere har jeg forsøkt meg på både en og to romanmanus, og uten å føle at det «har sittet» helt. De er lagt i skuffen. Men plutselig var den der, TV-dokumentaren om at man fryktet at biene kunne bli utryddet, og så sto det klart for meg at det var dette jeg hadde lyst til å grave videre i, det var denne boken jeg ville skrive.

Et annerledes barn

Det er gjerne slik det begynner der i gården:

– Det starter med en idé, forteller Maja. Og deretter bruker jeg mye tid på å bli kjent med de jeg skriver om.

Og ikke minst bruker hun tid på det hun skriver om. Maja har aldri gjort noen hemmelighet av at hun elsker å drive research, å dukke ned i nye temaer og ny geografi – enten det er her hjemme, på Svalbard eller i greske flyktningeleire.

– Jeg er veldig glad i å drive research, og er nysgjerrig av natur. Det er vel knapt et tema som ikke blir interessant når du først setter deg inn i det.

– Var du et annerledes barn?

– Jeg har kanskje et velutviklet nerde-gen, ja, og har alltid vært generelt glad i kunnskap. Så kanskje jeg var litt annerledes. Jeg var av de som ble irritert når andre bråket i klassen, så man ikke fikk med seg alt.

Hun ler hjertelig, og rødmer nesten litt når hun ser tilbake på sin egen småindignerte skoleflinkhet.

Nå ligger verden foran henne bokstavelig talt som en åpen bok. Hun kan øse kunnskap hvor hun måtte ønske. Vi småprater om noen av hennes nylige utenlandsturer og forsøker oss:

– De researchturene kan jo komme god med til den neste boken, når du skal skrive om …?

– Å, nei, du. Du får meg ikke utpå der.

Kjærlighetshistorier

Temaene til de to neste bøkene i hennes varslede klima-kvartett ligger altså godt nedlåst i skrinet. Så vi får konsentrere oss om Majas nyeste, håndfaste bokutgivelse: Blå. Der forener hun to av sine egne store pasjoner: Kjærligheten mellom to mennesker og kjærligheten til havet. For å ta det siste først: – Jeg elsker å seile og har alltid seilt mye i oppveksten, både i Norge og i Middelhavet, forteller Maja, med Bislett-oppvekst midt i tjukkeste Oslo, men med familiens seilbåt liggende på Herbern et steinkast ut i Oslofjorden. Og så hadde jeg lyst til å prøve meg på den vanskelige kjærligheten. For i Bienes historie var det jo ingen kjærlighetshistorie.

Blå følger to hovedspor. Et 2017-spor hvor vi følger Signe. Selv om hun er snart 70 år gammel, lar hun seg ikke skremme av havet. Alene seiler hun vekk fra barndomsbygda på Vestlandet, for å konfrontere mannen hun en gang elsket. Det er bare henne, båten og en underlig last. I et fremtidsspor, lagt til 2041, møter vi David. Han føler seg for ung til å være far, likevel er han blitt alene med sin lille datter. De to er på flukt gjennom et tørkerammet Sør-Europa, hvor nord står mot sør, og det ikke lenger finnes nok vann til oss alle. Alt forandres den dagen de oppdager en seilbåt i en forlatt hage langt inne i landet.

Frykter anmelderne

Som mange andre forfattere, fryktet Maja mottagelsen av Blå:

– Ja, det er klart jeg bryr meg om kritikerne. Jeg skal ikke nekte for at det er veldig nervøst i dagene før lansering.

Det viste seg at frykten var totalt ubegrunnet – denne gangen også. Som med Bienes historie, blir også Blå møtt med unison applaus fra anmelderne. «Bunnsolide skjebnefortellinger og utsøkt samspill,» skrev BOK365s anmelder May Grethe Lerum, og trillet terningen til en femmer.

– Du har jobbet mange år som manusforfatter og er denne høsten aktuell med manus til filmen Hjemsøkt. Påvirker dette forfatterskapet ditt, ved at du tenker mer i bilder og «ser filmen»?

– Ja, det gjør kanskje det. På en måte ser jeg scenene som i en film. Av og til kan det å være der, i romanen, føles mer virkelig enn virkeligheten – med innlevelse, på innsiden av personen.

Skriver hvor som helst

Å kombinere fersk internasjonal forfatter-stjernestatus med å være trebarnsmor her hjemme, er ikke bare-bare. Ungene skal følges opp, bøker skal lanseres over hele verden, og nye bøker skal skrives. På det siste punktet er Maja lykkeligvis svært tilpasningsdyktig:

– Jeg kan skrive hvor som helst. Hjemme, med ungene rundt meg. Har jeg en halvtimes venting på en flyplass, skriver jeg. Og hadde ikke du sittet på den andre side av bordet nå, hadde jeg sikkert skrevet. Skrivingen er frirommet mitt. Jeg lengter dit når jeg ikke får skrevet ofte nok.

– Det at du tidlig gikk ut og forkynte at dette skulle bli en kvartett. Frykter du ikke at du har gitt deg selv et unødig press og en tvangstrøye?

– Det føles faktisk mest som en befrielse. Jeg opplever det som en glede å kunne skrive om det jeg bryr meg om, det jeg har lyst til, og nå har jeg lyst til å stupe inn i det igjen.

Bienes historie har vært et eventyr for Maja Lunde. Solgt til 30 land. 30 uker på de tyske bestselgerlistene, deriblant fjorten uker på førsteplass. Suksessen har allerede bragt Maja til flere land. Nylig ble hun feiret på den gedigne Frankfurt-messen. Snart går turen til Wien, deretter til Litauen. På nyåret venter Australia og Canada. Hun legger ikke skjul på at de lange reisene kan være en blandet fornøyelse:

– Det er veldig hyggelig å se at bøkene mine reiser ut i verden. Samtidig er det både hektisk og litt ensomt. Jeg får ikke tatt med meg familien og vil gjerne hjem til dem igjen. Men selvsagt er det også veldig fint å få møte forleggere og lesere i andre land..

– Velger å være optimist

Møtene med journalister og anmeldere kan by på mangt og meget, med interessante variasjoner fra land til land:

– Tyskerne er veldig kunnskapsrike, og dette preger også spørsmålene rundt klima og økologi. Polske anmeldere mener at bøkene mine er «unorske», mens andre mener de er bærere av et nordisk tankegods – jordnært og sosialdemokratisk, hvor det er viktig å ta vare på hverandre. I Danmark mener man Bienes historie slutter for hyggelig.

– I et talkshow ble John Cleese nylig spurt om hvilket spørsmål som var det underligste han hadde fått. Han svarte at det var følgende, fra en publikummer i Norge: «Hvis du skulle være en del av et fly, hvilken ville det ha vært?». Hvilket er det underligste spørsmålet du har fått?

– I Polen var jeg i TV-studio tidlig om morgenen. Journalisten, en gravalvorlig mann, lente seg mot meg med åpningsspørsmålet: «Are we doomed?». Jeg tenkte at herfra kan det bare gå oppover, sier Maja og ler hjertelig.

– Så: «Are we doomed»?

– Nei, slett ikke. Hvis jeg mente alt var helsvart, ville jeg aldri skrevet dette. Jeg velger å være optimist og tror at vi mennesker kan ta tak i disse utfordringene.

Foto: Oda Berby (hovedbilde) og Vebjørn Rogne.