Ut av moderskapet

(Foto: Lærke Posselt)

Thorup leder vei inn i både private malstrømmer og de mest skremmende samfunnsbølger.

Denne romanen byr på to sterke og feministiske kunstnerportretter, men fortellingen om Tara og Siri spinner rundt et evig knirkende nav: de er også mor og datter.  Begge forteller sin egen insisterende selvbiografi. Bare tiden, og kunsten, kan bringe de to virkelighetene nærmere hverandre.

Romanen fikk Nordisk råds litteraturpris 2017, og juryen kaller der den «en kullsvart, uendelig nyansert og vis roman. Den trekker garn i dypet, i vårt felles dyp, slik bare virkelig litteratur kan gjøre det. » Denne leser ser nok både fargerikdom og mye lys i fortellingen, selv om Thorup leder vei inn i både private malstrømmer og de mest skremmende samfunnsbølger.

Først møter vi Tara når datteren Siri drar utenlands etter gymnaset. Tara føler tap, avvisning og sjalusi, hjertet hennes verker og brister igjen og igjen – en hjertesorg som ikke skiller seg fra opplevelsen av å miste kjæresten, sitt livs (ulykkelige) kjærlighet. Hun prøver å sette sitt eget liv i system, ved tilbakeblikk på barndom og skuespillerkarriere. I første person entall skriver hun «1. Min historie er kilden til min smerte og stolthet. 2. Liv og kunst er et ubrytelig kretsløp. 3. Selvfiksjon er iscenesettelse av erindringen.»

Mor klandrer mor

Hun skriver senere om vendepunktet når hennes store skuespillerinne-forbilde velger henne til å spille Hamlet i en egen oppsetning. Hun går inn i den mannlige rollen med hud og hår, bokstavelig talt, og ser på sine medsøster med nye øyne. Hun tar til og med seg horer hjem, men de har lite sans for å ha kastet bort tiden på en luremus som henne.  Litt for tydelig og tidlig i romanen slår Tara fast at hun for det meste skylder på moren sin, som ikke så henne: » …min hunger etter idoler skyldtes mangel på oppdragelse, at min psyke aldri var blitt formet til et menneskesinn. Jeg måtte simpelthen ha noen å se opp til og identifisere meg med … »

Destruktiv

Alt som kan trigge Taras iboende skyldfølelse føles underlig befriende, derfor oppsøker hun mennesker og miljøer som er kritiske eller rett ut fiendtlige.  Hun tvinger seg selv, og leseren, til å se på utstøtte grupper fra flere perspektiver. Hun inngår ekteskap for å skaffe oppholdstillatelse for en flyktning, og hun bidrar med hjelp til narkomane og andre elendige. Når virkeligheten omsider brister totalt og hun legges inn til psykiatrisk behandling, endres også historiens fortellerperspektiv til tredjeperson. Tara skriver om Taras minner, med et nesten gudommelig perspektiv på både mennesker, hendelser og minner.


Kirsten Thorup:
Erindring om kjærligheten

Roman
Gyldendal
464 sider
Bente Klinge

Det er et noe selvrettferdig drag over skildringene, særlig når forfatteren smelter sammen med fortellerstemmen og viser hvordan Tara tross alt ikke er en så aldeles håpløs mor som hun selv tror.  Selvrettferdigheten skjærer og provoserer, slik at når leseren føres inn i disse metaskildringene føles romanen akkurat så klam og intenst urovekkende at man forstår hvorfor Thorup ble prisbelønnet. Teksten utfordrer, med sine skiftninger mellom nesten oppramsende skildringer av ytre miljø, gjenstander og rom og brå dypdykk i det mest sårbare intime mellom mor og datter. Hverdagslige scener avdekker et helvete der lengsel etter avstand og lengsel etter nærhet aldri finner en utholdelig balanse, bare krangling på grensen til fiendskap. Bildet Tara ser i datterens reaksjoner og konklusjoner er ikke vakkert, særlig ikke når hun får servert datterens versjon av barndomstiden. Hver utstrakte hånd blir bokstavelig talt slått bort, helt til Tara kryper sammen både fysisk og psykisk og frykter sitt eget barn. «En mor skal ikke være redd for barnet sitt. En mor skal oppdra barnet sitt og lære det noe.» Hvis det finnes svakheter i teksten, ligger nok disse i at noen hendelsesrekker og løse assosiasjoner virker unødvendige, og lett påklistrete meningsplakater. Selv med Taras omskiftelige stemme blir språket mattere, teksten får et snev av esoterisk foredrag – også der den ikke bevisst speiler et esoterisk foredrag.

Den skumle datteren

Å sammenligne Thorup med Elena Ferrante er nærliggende, ikke bare fordi de dveler ved mor/datter-avgrunner, men også fordi språket klinger i samme skiftninger mellom dur og moll, og at personene alltid også setter fokus på samfunnets skjevheter. Særlig når Siri blir fortellerstemmen er dette påfallende. Lik absolutt alle Ferrantes datterfigurer har Siri en kuldesone av forlatthet rundt seg, og et kritisk blikk på makteliter av alle slag.

Svimlende og høytflyvende er hennes ferd, med stadige brå stup og en form for dødsangst ved tanken på at hun ikke har et eget jeg. Kledd i en drakt av oksefilet fremfører hun performancekunst-gjennombruddet Den jeg har vært/den jeg ennå ikke har blitt om denne avgrunnen, og for første gang opplever hun morens tilstedeværelse som styrkende. Men Tara forsvinner igjen, ut av datterens sfære, og etter hvert også ut av alle samfunnets kontrollsystemer. Siri blir like sint som bekymret, fordi hun har bruk for moren både som rekvisitt i et prosjekt og som en slags eldre våpensøster.

Klimakamp København

Flere av romanens passasjer handler om aktivistenes kamp for klimasaken ved toppmøtet i København, den voldelige responsen fra myndighetene, og et generelt beskt opprørsmiljø i 2009. Her får språket et klinisk, nesten sterilt preg. Den dokumentariske tonen skaper gode kontraster og økt dybde også mot mer utbrodert hjerteblødende scener når Siri engasjerer seg i venners arbeid for de hjemløse. Også blant disse løfter Thorup frem noen gylne møter med bipersoner, hovedpersonenes observasjonsevne og filter finstemmes, slik hele personligheter og livsfaser vokser frem på få sider.

Man kunne kanskje hevdet at mer villniss kunne vært ryddet i den lange og lett repeterende romanen, for å fremheve slike partier av utsøkt skrivekunst. Men gjentagelsene kan eie sin egen verdi, og bli en meditativ kunstform som åpner opp for helt nye definisjoner og essenser. Dette bygger opp til den høygravide Siris scenefremførelse mother/daughter, som avslutter boken. Dialogen mellom den fødende og den ufødte kvinnen er helt på grensen til det parodiske, men danner mirakuløst nok et lysende destillat av hele bokens sentrale tematikker. Spesielt fremheves et feministisk imperativ, morsrollen må redefineres med nye premisser, bortenfor kulturelt og religiøst nedarvet slagg. Her er mye å tygge videre på.

 

 

-- annonse --